Når vi minnes gamle helter om igjen

Ukens korrespondentbrev er postlagt i London.

Mitt arbeidsantrekk her i London og Storbritannia for øvrig pleier å være enkelt. Dress, type grå eller mørk, skjorte type blå eller hvit og slips type lys eller mørk. Brune sko på dagen, sorte på kveldstid.

Valmuer

Det er enkelt, og tar liten tid å planlegge i en overkant hektisk hverdag. Det er også et antrekk du sjelden stikker deg ut i, iallfall ikke her i London. Men denne uken måtte jeg hente frem en ting til – en blomst. En viktig blomst, dersom du fortsatt skal passe inn.

Har du sett nyhetsreportasje fra Storbritannia denne uken, har du sett at enten jeg eller andre har en poppy, en rød valmue med et grønt blad på jakkeslaget. Vi er i en slags oppkjøring til Rememberance Sunday, den søndagen som kommer nærmest 11. november, datoen da krigen som skulle ende alle kriger selv var over, i 1918.

I et par uker, frem til den dagen bærer briter disse poppyene, som en hyllest til de som ga sitt liv i den krigen, og også de som har gitt livet sitt i the British armed forces, eller Storbritannias forsvarsstyrker, i årene etterpå.

Det bringer med seg en aura fra da Storbritannia fortsatt var stor, en stormakt, før supermaktenes tid. Da det britiske imperiet hersket over en femdel av jordens befolkning. Da ingen ville finne på å kalle det en ubetydelig liten øy, slik en av Vladimir Putins talsmenn gjorde i fjor.

Og det var ingen liten innsats det britiske samveldets styrker utgjorde i første verdenskrig. Det var ikke få som ga livet sitt heller. 888.246 personer vendte aldri hjem. Det er for dem britene opprettet denne spesielle dagen i november, det er dem de i disse ukene hedrer ved å bære denne blomsten.

De kjøper den fra en av veteranforeningene som står i sine gamle uniformer på jernbanestasjoner, på kjøpesentra og ellers der folk ferdes. En valmue fordi de grufulle skyttergravskrigene fra den gangen foregikk nettopp på valmueåkere i Frankrike, og har siden blitt stående igjen som et symbol på de falne. Ikke bare her selvsagt, men få minnes sine falne for et århundre siden som britene.

Respekt

Jeg bærer også mer enn gjerne en poppy – av to grunner. Hvorfor skal jeg ikke hedre innsatsen disse 888.246 menneskene gjorde for landet, for verden, den gangen. Enten de kom fra London eller Bombay. Dernest gjør jeg av det respekt, fordi størsteparten av innbyggerne i dette landet jeg er gjest i, bærer den. For mange er det en større markering dersom du ikke går med den. Hvorfor hedrer du ikke heltene våre, tenker folk når de ser nakne jakkeslag i disse dager.

Det vil si, jeg går ofte uten, om enn ikke så lenge av gangen. Jeg skifter naturlig nok dresser og jakker, ofte i en fei, og farer av sted med poppyen hengende igjen i klesskapet på et annet plagg. Ellers er jeg også svært flink til å miste dem. De er festet med et slags lim eller en nål, og faller lett av.

Når det skjer, gir det en sterk følelse av nakenhet. Overfor en krigshistorie jeg på ingen måte er en del av, men som jeg altså velger å vise min respekt for.
Vi har, av naturlig grunner, ikke det samme forholdet til første verdenskrig i Norge, men har heller langt fra det samme forholdet til egne krigshelter. Det er ingen årlig markering for falne soldater som alle tar del i. Her er det annerledes, og det tas alvorlig. Veldig alvorlig.

I fjor på denne tiden, skulle jeg møte en kamerat på puben The Wellington like ved Waterloo stasjon. Ett eller annet sted mellom hjemme og The Wellington var poppyen min blitt borte. Jeg tenkte ikke så nøye over det, det var min første «poppy-sesong» på fjorten år. Men jeg hadde ikke mer enn fått stukket en pint i neven fra kameraten min, før han satte opp store øyne og sa, «har du ikke på deg poppy?» Jeg svarte at jeg hadde, men at den var mistet. Han mumlet et eller annet, ristet lett på hodet, og forsvant. Et minutt etterpå var han tilbake – med en poppy og festet den på jakkeslaget mitt.

– Du må vise respekt kamerat, sa han. Vise respekt.

Pålagt

At jeg som NRKs korrespondent ut fra eget valg går med en poppy er en ting. Hos mine kolleger i den britiske allmennkringkasteren BBC er det noe ganske annet. Der er det nemlig påbudt for alle som er på skjermen. Alle nyhetssankerne, alle korrespondentene, alle reporterne.

Sist helg trakk de siste britiske styrkene seg ut fra Afghanistan. Nyhetsteamene fra BBC som var der, hadde planlagt pakkingen av bagasjen godt. Alle som sto på skjermen i ørkenen og rapporterte hjem hadde poppyen festet på skjorten eller jakken, slik kollegene deres over hele verden hadde, og har fortsatt å ha.

Pengene fra poppy-salget går blant annet til skadde britiske krigsveteraner, flesteparten naturligvis fra nyere tid. Innsatsen de gjorde i både første og andre verdenskrig er én ting. Men mange av oppdragene britiske styrker har hatt i nyere tider er langt mer kontroversielle.

Hyllesten er ikke nødvendigvis like unison for dem som tjenestegjorde under tiårene med konflikt i Nord-Irland, i Afghanistan, i Irak. Disse er langt mer betente, og du støtter også disse soldatenes innsats indirekte ved å kjøpe en poppy, selv om det jo er de gamle heltene dagen markeres for.

Det nordirske partiet Sinn Féin med sine gamle bånd til IRA, kritiserte påbudet for BBC-ansatte og sa at pengene fra salget stort sitt gikk til «å bygge monumenter for gale generaler eller klubber for krigens elite».

Over grensen i sør, i Irland, er de heller ikke like opptatt av å hylle de britiske styrkene, selv om mange irer slåss sammen med dem under første verdenskrig. For de samme britiske styrkene var deres fiende da irene kjempet for uavhengighet rett etter første verdenskrig. Heller ikke alle muslimske organisasjoner syntes det var helt greit å hylle britiske soldater for deres innsats i den USA-ledede såkalte krigen mot terror som den britiske regjeringen så helhjertet støttet.

«Poppy-fascisme»

Også i mediene har noen trukket i bremsen. For de aller fleste som jobber i andre kanaler enn BBC har også poppy på når de er på skjermen. Det anerkjente nyhetsankeret John Snow i den kommersielle kanalen Channel 4 har kalt det for «poppy-fascisme» og nekter plent å gå med poppy på fjernsynet. Han sier det må være en privatsak, og tåler heller rasende kommentarer om at han viser forakt for dem som har gitt sitt liv for landet.

En som gjorde noe av det samme, var det noe mindre profilerte nyhetsankeret Charlene White. I fjor ledet hun de lokale nyhetene til TV-kanalen ITN i London. Hun sa hun ville fremstå som objektiv, og ikke vise støtte til en veldedig organisasjon fremfor en annen. Derfor mente hun det ikke var riktig av henne å stå på TV med en poppy på seg. Det gikk ikke akkurat upåaktet hen i sosiale medier.

En flodbølge av rasistiske meldinger slo inn over henne (selv om hun er født og oppvokst i London, er foreldre av nigeriansk herkomst). Andre sinte publikummere trakk inn kroppsfasong, eller at hun kvinne. Det er ingen privatsak om du vil støtte krigshelter, tydeligvis. Til tross for bråket, ble hun tidligere i år den første svarte kvinnelige programleder på riksnyhetene i den samme kanalen. Stadig uten poppy. Men kanalen har valgt å legge ut forklaringen hennes på hvorfor på nettsidene sine.

Homofil helt

Skjønt, alles innsats fra de store krigene er ikke alltid hedret. Det ble vi minnet om for bare noen uker siden, da filmen «The Imittation Game» til den norske regissøren Morten Tyldum var åpningsfilm under filmfestivalen i London.

Filmen er basert på en stor helt fra 2. verdenskrig, og som trolig reddet millioner av liv med sitt arbeid, selv om han ikke bar uniform. Jeg snakker om mattegeniet Alan Turing, som var med på knekke nazistenes Enigma-kode. Takket være arbeidet, er det en allmenn oppfatning at 2. verdenskrig ble forkortet med flere år.

• Les: Norsk regissør på rød London-løper

Dessverre for Turing var arbeidet hemmeligstemplet så det ble ikke snakket om. Men det var noe enda verre – han var homofil. Noe som var strengt forbudt frem til slutten av sekstitallet, og i stedet for heder for krigsinnsats, fikk han straff for seksuell legning.

Han fikk velge mellom fengsel og kjemisk kastrasjon. Han valgte det siste, men valgte også å ta sitt eget liv. Angivelig ved å spise et eple han hadde injisert med syre, som fra eventyret om Snøhvit. Men alt dette var hemmeligstemplet. Han fikk først sin anerkjennelse femtifem år etter sin død.

Helt og homofil gikk ikke så godt sammen.

Rekord stor

I år er poppy-aksjonen ekstra stor, på grunn av de 100 årene som er gått siden utbruddet av «den store krigen». Utenfor det engang så beryktede Tower of London, er det satt opp et imponerende skue – 888.246 poppyer av keramikk, en for hver av de døde. Folk flokker dit i hopetall. Så fullpakket er området, at det nå er blitt leid inn ekstra vakter for å seg av det enorme folkehavet.

Ved en inkurie gikk jeg selv av på tube-stasjonen der i uken som gikk, og brukte tre kvarter på å forsere menneskemengden mellom meg og gaten. For noen uker siden ville det tatt meg tre minutter. Heltene, «våre helter» som det heter, skal minnes. Igjen og igjen.

Selv må jeg ut å kjøpe enda en poppy etterpå. Den fjerde så langt denne uken. Min tredje satt på jakken da jeg dro ut i går, men som et gapende hull var jakkeslaget tomt da jeg kom hjem. Jeg håper ikke for mange la merke til det. Jeg håper ikke for mange tenkte at jeg ikke ville hedre heltene deres. Jeg håper ingen ble støtt. Vi skal selvsagt hedre gamle helter. Om igjen. Og om igjen.