Mannen som vanligvis ikke viker

Tidligere president Bill Clinton er en av dem som ikke kan fordra den israelske statsministeren, og brukte svært udiplomatiske ord da han overfor amerikansk presse skulle beskrive Netanyahu etter sine runder med forsøk på fredsforhandlinger.

Nå er det kona Hillary som har arvet Netanyahu som forhandlingspart.

• Netanyahu: – Fred med palestinerne er mulig

Og Netanyahu – med kallenavnet «Bibi» – er ingen folkjær politiker, heller ikke i Israel. Han noe pompøse og bastante stil vekker strid - og latter.

Ekte barn av Israel

Netanyahu er hittil den første og eneste statsministeren som er født i den nåværende staten Israel, godt og vel ett år etter statsdannelsen i 1948. Han var også den yngste statsministeren da han ble utnevnt første gang i 1996.

Han er født i Tel Aviv, men hadde deler av oppveksten i Pennsylvania i USA. Familien flyttet over i 1963, da Benjamin var 14 år, fordi hans far skulle undervise ved en jødisk skole.

Faren Benzion Netanyahu, som var historiker, er statsministerens forbilde. Han hadde tidlig sluttet seg tidlig til en militant og høyredreid retning innenfor sionismen, som allerede i 1925 erklærte at «det fremtidige landet Israel var udiskutabelt udelelig».

Familien Netanyahu har stått på det siden, og statsministeren bruker konsekvent de bibelske navnene Judea og Samaria når han omtaler Vestbredden.

• Les: Israel - grensene og bosettingene

Broren Yonatan, som var soldat i eliteavdelingen Sayaret Matkal, er å regne som en israelsk legende etter at han ledet « Entebbe-aksjonen » som skulle frigi jødiske gisler på Entebbe lufthavn i Kampala i Uganda i 1976.

Folkefronten for Palestinas frigjøring hadde 27. juni kapret et Air France-fly på vei fra Paris til Tel Aviv. Mange av de 248 passasjerene var israelske statsborgere, andre var europeiske og amerikanske jøder. Alle ikke jødiske-passasjerer ble etter hvert sluppet fri, mens 105 ble holdt igjen og ønsket byttet mot 53 arresterte arabiske borgere.

I en storstilt og nøye planlagt hurtigaksjon ble gislene frigitt.

Da den ugandiske diktatoren Idi Amin, som støttet kaprerne, senere ringte til israelske myndigheter og uttalte: «Nå må du bestemme deg angående skjebnen til gislene», svarte den israelske stabsoffiseren tørt: «Du mener ikke dem vi sendte hjem nettopp nå»?

Den eneste israelske soldaten som mistet livet, var Yonatan Netanyahu. Han ble skutt idet han eskorterte gislene mot ett ventende fly.

Stjerne i talkshow

Også Benjamin tjenestegjorde i eliteavdelingen Sayaret Matkal. Han utmerket seg, om enn ikke på samme måte som broren. En av krigene han deltok i under den fem år lange militærtjenesten, var Yom Kippur-krigen i 1973.

Netanyahu endret i en periode navnet til det mer amerikanskklingende Ben Nitay, og etablerte seg i USA etter studier på det anerkjente M.I.T (Massachusetts Institute of Technology).

Men det var Israel som opptok ham. Etter brorens død arrangerte han en rekke seminarer om terrorisme, til ære for broren. En av dem som lot seg imponere, var Israels ambassadør til USA. Han rekrutterte Netanyahu som sin nestkommanderende ved ambassaden.

Deretter ventet jobb som Israels FN-ambassadør, og Benjamin Netanyahu ble en hyppig gjest i amerikanske talkshow og en populær mann blant amerikanske konservative jøder på grunn av sine hardtslående og konsise formuleringer som ikke levner noen tvil om hva han mener.

Etter et kort mellomspill i det private næringslivet, har han tjent Israels offentlige interesser - og sine egne.

Både han og kona har vært anklaget for samrøre og korrupsjon. Men Netanyahu har alltid kommet tilbake.

Siden 1988 har han vært innvalgt i Knesset, og har hatt posisjoner som visestatsminister, viseutenriksminister, utenriksminister, finansminister og to ganger statsminister, samt leder av opposisjonen.

Han ble den første direktevalgte statsministeren i Israels historie i 1996, og noe av det første han gjorde, var å stille så knallharde krav i de pågående fredsforhandlingene med palestinerne at fredsprosessen gikk i stå.

• Les: - Netanyahu ønsker ingen fred

Guds eget land

Han er overbevist om jødenes rett til Israel som sitt land.

Etter drapet på statsminister og nobelfredsprisvinner Yitzhak Rabin i 1995, var det enkelte som mente at Netanyahu burde gjøre Israel en tjeneste og gi seg i politikken. Opposisjonslederen ble beskyldt for å ha egget ekstreme jøder til å begå drapet på grunn av sin heftige retorikk mot de pågående forhandlingene om opprettelsen av en palestinsk stat, hvor Israel forpliktet seg til å avgi land.

Men fire palestinske selvmordsaksjoner vinteren og våren 1996, fikk velgere til å vende seg mot Arbeiderpartiet, og til Likud og Netanyahu. Det endte med valgseier og Netanyahu som statsminister.

Han erfarte raskt at teori og praksis er to forskjellige ting, og det å styre kan være komplisert.

Han samtykket først i at Israel, som et israelsk forhandlingsstandpunkt, kunne gi fra seg 13 prosent av områdene de hadde okkupert i 1967. Da dette ble kjent, ble han beskyldt av høyresiden for å svikte sine standpunkter. Da han trakk samtykket tilbake, ble han angrepet av venstresiden og det utløste brudd i fredsprosessen og utløste voldsom palestinsk uro.

Og han skrøt av å ha forpurret fredsprosessen.

• Les: Egeland: – Netanyahu drepte Oslo-avtalen

Netanyahu tapte ved valget i 1999 makten til Arbeiderpartiet og lederskapet i Likud til erkerivalen Ariel Sharon. Men da Sharon etter noen år skulle danne regjering, var Netanyahu ikke til å komme utenom. Først som utenriksminister og så som finansminister.

Men da Sharon bestemte seg for å overlate Gazastripen til palestinerne i henhold til inngåtte avtaler, var Netanyahu så uenig og rasende at han trakk seg fra regjeringen.

• Kommentar: Palestinsk stat - død eller levende?

Den gamle krigeren Sharon, som i tiår hadde vært en av de mest uforsonlige i forhold til Palestina-spørsmålet og ansvarlig for så vel økningen av bosettninger på Vestbredden som byggingen av den den omstridte sikkerhetsmuren, hadde kommet på nye tanker.

Sharon stod på at at alle israelske soldater og israelske bosettere skulle ut av Gazastripen. De førstnevnte bar ut de sistnevnte.

Regjeringen sprakk på saken, det samme gjorde Likud. Sharon forlot partiet han hadde tjent siden 1973 og dannet sentrumpartiet Kadima sammen med en rekke andre Likudveteraner. Og Netanyahu fikk igjen sin gamle posisjon.

Og i 2009 var «Bibi» tilbake som statsminister igjen, i et Israel som hadde flyttet seg et hakk til høyre i politikken siden hans første statsministerperiode og for en regjering som spenner fra ytre høyre til Arbeiderpartiet.

• Les: Er det et nytt Israel er i emning?

Og han er full av selvtillit på Israels vegne.

• Les: Lobbyen ingen legger seg ut med
• Les: USAs presidentar og Midtausten

- USA er som et lite trassig barn, som du må vite hvordan du håndterer, sa Netanyahu til sine egne etter bataljen vinteren 2010 hvor forholdet mellom de to nasjonene var på frysepunktet.

• Les: - Forlot USA som vanæret
• Les: Netanyahu avlyser møtet med Obama

Han evner fortsatt å vekke raseri i Washington.

Da Barack Obama kom med sine krystallklare krav om at Israel måtte fryse all utbygging i bosettningene på Vestbredden, bad Netanyahu den amerikanske presidenten om« å lene seg tilbake og se på» - da Netanyahu skulle holde tale om fredsprosessen han sier han ikke tror på.

• Les: - Obama eneste som kan presse
• Les: USAs presidentar og Midtausten

Men det at Netanyahu har startet å snakke om en to-stats løsning som han alltid har vært imot, er et langt skritt for en mann som er kjent for å ikke vike en tomme.