Hopp til innhold

Kan de lykkes denne gangen?

Benjamin Netanyahu og Mahmoud Abbas snakker nå i det minste sammen sammen. Men møtet i Washington var bare koseprat i forhold til hva som venter.

Benjamin Netanyahu og Mahmoud Abbas

Benjamin Netanyahu og Mahmoud Abbas diskuterer på utenriksminister Hillary Clintons kontor under USA-møtet. Det er ikke rent lite de to må bli enige om.

Foto: Ap

Knut Erik Holm

«Vil vil ha fred, men det vil ikke de».

Det er en holdning vi ofte hører når vi snakker med folk i Midtøsten. Og siden begge parter sier dette, er det ofte liten bevegelse i standpunktene. Partene er verdensmestre i å skylde på hverandre.

Men etter den første samtalerunden i Washington, kan prosessoptimistene kanskje innkassere en ørliten seier. På forhånd sa mange at det beste man kan håpe på er at Abbas og Netanyahu blir enige om å møtes igjen. Og det skal de.

Det skulle egentlig bare mangle. Et sammenbrudd etter ett eneste direktemøte ville vært alle fiaskoers mor.

Kommer bombene?

At fredsprosessens motstandere så tydelig viste seg fram, var som ventet. Hamas måte å utrykke seg på var å drepe bosettere. Bosetternes svar var å varsle umiddelbar nybygging.

Dette er usikre faktorer i prosessen videre.

Forhandlingspartnerne sverger på at fiendene ikke skal lykkes med sine forsøk på sabotasje. Men hvis militante grupper gjør alvor av trusselen av igjen å sprenge selvmordsbomber i Tel Aviv og andre steder, kan det skape trøbbel.

Israelere som igjen blir redde for å kjøre buss, kan bli dårlige støttespillere for en fredsprosess. Fordi det handler om israelernes mantra i alle sammenhenger: sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet, nå og i all framtid.

Hvem flytter hvor?

De isralerere og palestinere som nå skal møtes videre, vet også at sak nummer en er og forblir bosetterne og deres hus. Spørsmålet er om det Netanyahu måtte kunne gi, er i nærheten av det palestinerne kan godta.

Alle vet at alle må bevege seg noe, på dette, og på andre punkter.

Ifølge palestinske kilder vil Abbas kanskje kunne dempe seg noe når det gjelder flyktningenes rett til å vende tilbake, mot å stå tilsvarende fast når det gjelder bosetninger.

Uansett må forhandlerne nærmest trylle for å få på bordet konkrete forslag. Og prosessens fiender må holde seg i ro. Utenkelig, mener mange.

At det skal bli fred innen ett år, slik amerikanerne retorisk ordlegger seg er selvsagt lite realistisk. Er det et begrep som må fylles med innhold er det vel det: varig fred i Midtøsten.

At det er tidsrammer knyttet opp til gangen videre, vil kunne presse partene til avklaringer.

På kalenderen står det en stor ring rundt en dato: søndag 26.september. Innen da må det være klart om Israel forlenger byggestansen i bosetingene eller ikke.

Netanyahus svar er avgjørende. Han skal møte Abbas en gang til før det. Dårlig nytt for dem som mener at prosessen trenger mye lenger tid, særlig etter så mange mislykkede forsøk tidligere.

Men det vil også kunne bli avgjørende om Abbas gjør det klart at hele prosessen bare skal vare ett år - et scenario palestinske kilder skisserer. For så å ende opp med erklæringen av en palestinsk stat, med eller uten en avtale. Med cirkagrenser fra 1967, med Øst-Jerusalem som hovedstad, med tilstrekkelig infrastruktur, og med internasjonal støtte.

I såfall vil det være skapt nye fakta på bakken, som det gjerne heter. Hva Israel vil gjøre med dette, gjenstår å se, som det også heter.

Og fortsatt vil splittelsen mellom palestinerne henge over dem som en mare: skal det være to palestinske stater? En på Vestbredden og en i Gaza? Splittelsen må palestinerne før eller siden uansett rydde opp i.

Men før alt dette er det de små skritt som må tas. På møtet i Sharm el Sheik om halvannen uke kommer det kanskje flere svar.

SISTE NYTT

Siste nytt