Ian Paisley er død

Paisley var aktiv i nordirsk politikk i over 40 år. Han etterlater seg kone og fem barn og en rekke barnebarn.

Han var førsteminister i lokalregjeringen i Nord-Irland fra 2007 til 2010. Han satt i det britiske underhuset fra 1970 til 2010.

Da han gikk av ble han adlet, og med tittelen Lord Bannside har han hatt plass i Overhuset til sin død.

Sa nei til det meste

– Forræderi, skriker den svære mannen fra talerstolen. Neseborene vibrerer, han blotter de litt uryddige tennene, det grå, tynne håret er tilbakestrøket og de store brillene balanserer på nesen.

– Dette er vårt land. Det var våre forfedre som bygget det. For hvordan var det her da de kom? Dette var en sump, med folk som ikke gjorde noe for å komme seg opp av hengemyra.

Den protestantiske politikeren og selvoppnevnte predikanten Ian Paisley har aldri vært spesielt forsiktig i ordbruken. Ordene blir slynget ut med enorm kraft. Slik de ble det denne dagen i 1994, da jeg traff ham i et forsamlingshus i byen Portadown.

Nord-Irland var midt i en fredsprosess, der Ian Paisley i mange år sa nei til det meste. Men som endte med at han selv, i 2007, ble førsteminister i en lokal samlingsregjering med den politiske erkefienden Sinn Féin, den politiske fløyen til IRA (Den irske republikanske hæren).

Prestesønn

Ian Paisley ble født den 6. april 1926. Faren hans var baptistprest i byen Ballymena i grevskapet Antrim – her vokste Ian opp.

Selv ble han også predikant. Han gikk på bibelskole og ble aktiv i den presbyterianske kirken. Men han var ikke fornøyd med kollegene der. Klaget over deres mangel på høy standard og moral.

De svarte med å nekte ham å preke i en av de presbyterianske kirkene. Så han forlot dem og startet sin egen menighet.

Den frie presbyterianske kirken i Ulster var et faktum i 1951. Siden har dette vært ett av stedene hvor Ian Paisley har utfoldet seg.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Startet eget parti

Allerede i barndommen opplevde han konflikten i Nord-Irland. Mellom det protestantiske flertallet, som ønsket union med Storbritannia for enhver pris, og det store katolske mindretallet, som ønsket et forent Irland.

Da protestene fra det katolske mindretallet økte i styrke på 1960-tallet, gikk Paisley på barrikadene. Han ville ikke høre snakk om forandringer som kunne rokke ved unionen med Storbritannia.

Han var kritisk til de etablerte unionistiske, protestantiske organisasjonene og partiene, så han startet like godt sitt eget parti i 1971. DUP, The Democratic Ulster Party, er i dag det største partiet i Nord-Irland.

Sett på som frelser

Hans politiske fiender har omtalt ham som en skinnhellig fyr som med skremselspropaganda ville nekte det katolske mindretallet i Nord-Irland politisk innflytelse.

Blant sine egne ble han sett på som frelser, en ihuga og trofast forsvarer av unionen med Storbritannia.

Sikkert er det at han i sin tid var Nord-Irlands mest populære politiker. Han satt i det britiske parlamentet i nesten 40 år og hadde aldri vanskeligheter med å bli valgt.

Og hver gang det velges representanter til EU-parlamentet, velges de etter forholdstallsmetoden: Ian Paisley fikk alltid flest stemmer.

Dukket opp overalt

Han var som en far og senere bestefar for sine politiske tilhengere og sine sognebarn.

Husket navnene på barn og barnebarn, visste hva de drev med, visste hvem som var blitt syke og hvem som var gått bort. Den store skikkelsen dukket opp overalt hvor han kunne få støtte.

Han lo og spøkte, drakk et utall kopper kaffe og te. Ingen av dem som stemte på ham og holdt med ham, tvilte på at han virkelig brydde seg om dem.

Endte som forsoningens mann

Ian Paisley har rast og skreket. Har skremt vannet av dem som ikke kjente så godt til ham. Har vært kompromissløs, kantete og vanskelig.

Han har snakket i store bokstaver og har tiltrukket seg mediefolk som fluer. Han har trivdes i het politisk kamp og skutt vilt med sine store verbale kanoner.

På kontoret sitt hadde han en kopi av skipsklokken om bord i dødsskipet Titanic. Han likte å slå alarm.

– Hver eneste dag er balanse på en knivsegg, sa han.

Da hele Nord-Irland sa ja til en fredsavtale – Langfredagsavtalen – i 1998, sa Paisley nei. Han boikottet det som kunne boikottes.

Men han endte sitt liv som en forsoningens mann. Mannen som ingen trodde ville gi seg, ble førsteminister i en samlingsregjering.

Som sin nestkommanderende fikk han Martin McGuinness fra Sinn Féin. Erkefienden Sinn Féin. Den politiske fløyen til IRA. Det viste seg at samarbeidet gikk fint. Mot alle odds.

Et bilde har limt seg fast på netthinnen. Ian Paisley og Martin McGuinness i en sofa i parlamentsbygningen Stormont utenfor Belfast.

Henholdsvis førsteminister og nestkommanderende. De to sitter rett og slett og tuller og tøyser, smiler og ler.

De to som før aldri snakket med hverandre, hadde funnet tonen.

«The chuckle brothers» blir de kalt. Latterbrødrene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Da Ian Paisley ble lagt inn på sykehus sto det i Belfast Telegraph: Sinn Feins Martin McGuinness oppfordrer folk i Nord-Irland om å be for Ian Paisley.

Så slik endte den uforsonlige og kompromissløse predikanten og politikeren sine dager som en mann som preket samarbeid og forståelse.