Motstrøms i krisetider

Det er noen steder i USA som går motstrøms.

Jeg tenker ikke på turistmagneter som New York, Chicago, Four Corners, Las Vegas og Los Angeles. De har sikkert nok å stri med.

Det jeg tenker på, er tettsteder som virker immune mot arbeidsledighet og nedgangstider, på overflaten i alle fall.

Gullalder midt i finanskrisen

Søvnige Beeville i Texas er et sånt sted. De siste to årene har de fått trafikklys, rushtrafikk og trafikkork.

Route 59 skjærer gjennom denne støvete cowboykommunen, og det er tilsynelatende ingen større grunn til å stanse her enn i andre byer på strekning 59 mellom Canada og Mexico. Den avgiftsfrie motorveien er en av de travleste i landet, og splitter USA omtrent på midten. I Beeville er man stort sett samkjørte på alle vis.

Jeg hadde vært bak rattet i milesvis uten å være grepet av spesielt vakker natur eller variert landskap. Flatt, jorder, rancher, stepper, oljepumper og flammetårn.

Først da bobilene reiste seg i horisonten ble oppmerksomheten fanget. Jeg hadde lest om gassboomen i lille Beeville, den nye gullalderen, men var usikker på hva jeg ville møte.

Spøkelsesby

Route 59 skilte campingbilene fra den lille flyplassen utenfor sentrum. Stedet var ikke akkurat en turistattraksjon, med mindre du hadde hørt ryktene om paranormal aktivitet på en av skjenkestuene.

Det luktet kloakk, og elva rett ved hadde ikke hatt vann på noen måneder. Trær skjermet vognene for den verste varmen. 38 grader, tørr luft og ingen mennesker som oppholdt seg ute, noterte jeg da jeg passerte rundt lunsjtider.

Bobilene ved flyplassen stod i kontrast til boligene som dukket opp jo nærmere sentrum jeg kom. Husene var lave, en etasje, uten gardiner eller annet tegn til liv. Beeville virket litt spøkelsesaktig ved første øyekast. Men trafikken og fullbookede, uvanlig dyre, litt-under-gjennomsnittet-hoteller korrigerte inntrykket.

Byggeboom

I hotellresepsjonen stod ei ung dame i begynnelsen av 20-åra. Brianna hadde jobbet der siden hotellet ble oppført for to år siden. Fortsatt var det en slags byggeplass fordi en konkurrerende kjede bygger ved siden av.

– Husene du så langs 59 er ikke forlatt. De er nye, forteller Brianna. Med entusiasme og forventning i stemmen fortsetter hun:

– De legges snart ut for salg og skal ikke være så dyre.

Det måtte være en lettelse for gassarbeiderne å slippe å bo i campingvognene, tenkte jeg. Brianna korrigerte før jeg rakk å spørre. Hun var blant dem som nå bodde i bobilene ved flyplassen.

Presser utleieprisene

Funnet av skifergass i bakken, og nærheten til Eagle Ford-formasjonen, har presset prisene på boligene. Briannas familie var leietakere, men tidligere i år ble husleia skrudd opp. Deres inntekt var stabilt lav, så de måtte vike for pendlerne med tjukkere lommebok.

Boligannonsene i lokalavisa bekrefter det samme. Utleierne vil ha folk fra olje- og gassektoren, står det klart.

Hotellresepsjonisten Brianna er fra Beeville. Hun har ikke vært utenfor Texas. Hun har heller ingen drøm om å reise nå som det begynner å blomstre i byen med nesten 13.000 fastboende.

– Vi har fått en større McDonalds. Også Wal-Mart har kommet hit nå. Det snakkes til og med om at vi kan få et kjøpesenter.

Brianna er oppglødd.

– Det eneste vi savner er bedre helsetjenester og litt mer spennende klesbutikker.

Jordbruk og kvegdrift må vike

Gassfunnet for to-tre år siden har snudd opp ned på tettstedet som ble grunnlagt på jordbruk og kvegdrift. Ekspertene tror skifergassen sør i Texas kan presses ut av de tette bergartene i minst et tiår. Reservoarene kan skjule milliarder av dollar i inntekter.

I Beeville henger de ettertraktede «ledig jobb»-plakatene. Et relativt sjeldent syn i USA i disse dager. Arbeidsplassene som annonseres er i servicesektoren og bygg og anlegg.

Hit kommer jobbsøkere fra nabostatene, men få lokale begir seg ut på en ny karriere i olje- og gassektoren, forteller Brianna. Bøndene mangler utdanningen for de mest inntektsbringende jobbene.

Bankene avviser innskudd

Det drypper likevel godt på lokalsamfunnet og det er mye penger i omløp. Uvanlig mye. Fra å ha vært ett av de fattigste områdene i Texas, går Beeville finanskrisen midt i mot.

Byens kunstmuseum er renovert, og har blitt stedets stolthet. Kjederestauranter etablerer seg, hovedgata har fått et par puber, og andre næringer enn pantesjapper vil også prøve seg.

Det mest oppsiktsvekkende er at en av de lokale bankene må si nei til nye innskudd. De har problemer med å låne ut penger. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte fra Miss Nixon. Vi tjener ikke på bankdriften, gjentok hun.

– Vi oppfordrer kundene til å kjøpe seg en ny bil, et nytt hus eller noe de alltid har drømt om. Hva som helst bare de tar opp et lån slik at også banken får inntekter, forteller Miss Nixon.

Kundene er de store gårdeierne. Miss Nixon er i 70-åra og sitter i bankens styre. Hun er pensjonert cowgirl. Det var ikke mye profitt i det.

Ble mangemillionær

Da olje- og gasselskapene ville starte leteboring på Miss Nixons land for to år siden var det ingen vanskelig avgjørelse.

På 1950-tallet var det olje i nabolaget, men ikke på hennes eiendom. Nå sitter hun på 20 kvadratkilometer rett over skiferformasjonen og leier ut en tredel av tomta til energiselskapene.

Kveg erstattes med tungtransport. Selskapene borer brønner eller bygger brakker for å huse arbeiderne der oksene gresset og hestene gitt fritt. Penger pumpes inn på kontoen. Lysekronene vaier ofte.

– Det er vel egentlig strålende. Jeg kan ikke si noe annet, sier miss Nixon, kvinnen som er blitt mangemillionær først i pensjonsalderen.

Men øynene forteller at hun har mer på hjertet. Hun snakker litt lavere slik at nevøen, den kommende arvtakeren, ikke får høre sutringen.

Hun ergrer seg over alle lastebilene. Gråter over ulykkene de fører med seg på småveiene. Forteller at flere mennesker blir drept i trafikken her hver måned fordi veiene er smale, farta høy og underlaget ujevnt. De nye lykkejegerne leser ikke skilt og tar ikke samme hensyn.

– Og siden du spør. Jeg har ikke så fin utsikt lenger når jeg sitter på terrassen. Nå er det fakler som flerrer opp nattemørket.

Flere drept i trafikken

Statistikken bekrefter miss Nixons påstand. Det er veiene som tar flest liv, ikke riggene.

Det siste tiåret er flere enn 300 olje- og gassarbeidere drept i trafikken. Mange av dødsfallene blir av helseeksperter knyttet til lange vakter og unntak fra hvilereglene som andre industrier har.

Myndighetene arbeider med problemet fordi det er ventet at 20.000 nye olje- og gassinstallasjoner vil etableres på fastlandet innen ti år. Det betyr langt mer transport på veiene fordi den nye bore- og leteteknologien kalt «fracking», er avhengig av flere millioner liter vann per brønn.

Advokatene skor seg på miljøtrusler

Miljøforurensing er en annen side, men det snakkes det ikke så mye om i Beeville.

«Hvem vil være mot dem som gir oss jobber og inntekter?», var svaret jeg oftest fikk da de forstod hva jeg spurte om.

Alle er opplagt ikke helt vant til folk utenbys fra. Jeg hadde ikke hodeplagg, og ofte måtte jeg gjenta spørsmålet to ganger fordi dialekta mi ikke stemte helt overens med det lokale talemålet.

Gjennomgangstonen var at oljeindustrien selv må passe på regler og konsesjoner fordi det i nærmeste storby, San Antonio, er flere advokatkontorer som nå spesialiserer seg på å gå etter forurensere.

En vag trussel, men det skapes kanskje gjensidig tillit av slikt?

En fare for grunnvannet

Grunnvannet er det som er mest utsatt. Jorda kan bli forurenset av eksplosjoner eller utblåsninger i oljebrønner, lekkasjer fra lagringsenheter under bakken, giftige kjemikalier som industrien bruker, lekkasjer i rørledninger og så videre.

Det som skjer over bakken havner ofte i jorda, og det som forurenser jordsmonnet kan synke til grunnvannet, står det på advokatkontorenes hjemmesider. «Bare ta kontakt om du har mistanke».

Eller som de sier i reklamen: «Verken du eller miljøet blir uberørt av en ulykke, men vi kan hjelpe med å gjøre det godt igjen.»

Forskere strides i spørsmålet om selve utvinningsmetoden «fracking» forurenser grunnvannet. Det var noen episoder i Texas i starten, men teknologien utvikler seg kjapt.

Beeville smir mens hun kan. Resepsjonisten Brianna kan ikke huske at det har skjedd så mye på så kort tid i hennes noen-og-tjue-årige liv.

Men gassprisene er rekordlave, og det lønner seg ikke for alle å produsere. Noen selskaper har sagt at de kutter produksjonen inntil gassprisene stiger.

Det kan sette drømmen om et eventuelt nytt kjøpesenter langs route 59 i Beeville i fare, men for innbyggerne er funnet av olje og gass fortsatt et eventyr.

Om det vil forbli et eventyr gjenstår å se.