Når mamma og pappa krangler i retten

Foreldreparet er i begynnelsen av 30-årene og skilt. Da de gikk hver for seg, delte de omsorgen for sønnen «Tommy» som i dag er åtte år.

Begge foreldrene ønsker det beste for sønnen. Problemet er at de ikke blir enige. «Silje» vil ha all omsorg, mens «Ole» vil at den skal være delt likt.

De har kranglet i flere år.

Gått på møter en rekke år

«Tommy» var urolig på skolen, og skolen sendte bekymringsmeldinger. Foreldrene har gått på møter hos barnevernet hver tredje måned i flere år. De går også på møter hos sitt lokale familievernkontor for å prøve å bli enige om fordeling av omsorgen. Men foreldreparet blir ikke enige. «Silje» så til slutt ingen utvei og har tatt saken til retten.

«Ole» sier det er vanskelig å forstå hvordan de har kommet til et slikt punkt.

– Det er vanskelig å forklare dette. Jeg skjønner det ikke selv. Man må kjempe mot et menneske man har vært stupforelsket i. Det var kjærlighet ved første blikk da vi traff hverandre. Men nå er vi på et helt annet nivå, hvor vi må til retten. Det er helt sinnsykt å tenke på hvor stor kontrast det er, sier han.

«Silje» sier hun frykter for sønnens sikkerhet. Far har tidligere hatt et rusproblem, og hun er redd for at han aldri klarer å slutte. «Ole» sier at han kun har rørt alkohol etter at de skilte lag.

Stabilt høyt tall

Foreldrene er ikke alene om å måtte ta saken helt til retten.

I fjor var det totalt 2657 foreldretvister i norske tingretter. Foreldretvister er betegnelsen på situasjoner hvor foreldrene ikke blir enige og tar en konflikt knyttet til barnet inn for domstolen. Tidligere kalte man det barnefordelingssak eller barnelovsak.

Erling Moe, kommunikasjonsdirektør i Domstoladministrasjonen, sier at antall foreldretvister har vært stabilt høyt i mange år.

– For noen år siden var det en sterk økning. De siste fem årene har utviklingen vært ganske stabil, litt opp og ned for de ulike tingrettene, men fortsatt et stabilt høyt nivå når det gjelder slike saker i domstolene.

– Jeg antar at omtrent 20 prosent av de sivile sakene omhandler barn. Ved enkelte tingretter er antallet oppe i over 40 prosent. Så det er høye tall, sier han.

På oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet har Oxford Research nylig skrevet rapporten "Kartlegging av foreldretvister etter barneloven". Der står det blant annet at barnelovsakene i 2014 utgjorde 16 prosent av alle saker som kom inn. De skriver at det har vært en liten økning av foreldretvistesaker.

• Her kan du se hvor mange foreldretvistesaker din tingrett har hatt.

Sakkyndig med klar tale

Før saken til «Silje» og «Ole» ble tatt opp i retten, kom det en sakkyndig hjem til både mor og far. Hun skulle observere og snakket også med åtte-åringen. NRK har sett sakkyndigrapporten, og konklusjonen fra fagpersonen er at sønnen vil ha det best hos mor.

Dette gjør barnefaren frustrert.

– Jeg hadde fått beskjed om at damen skulle komme, så jeg hadde ryddet og satt på kaffe. «Tommy» og en kamerat var ute og lekte i hagen. Da hun kom, spurte jeg om jeg skulle sende hjem kompisen, men hun svarte at de bare kunne være ute og leke. Jeg ba henne på kaffe, og hun spurte om hun kunne få spise matpakken sin, og det var jo så klart greit for meg, forteller han.

De blir sittende og prate. Den sakkyndige forteller om hva «Silje» har sagt til henne.

– Det var tydelig at hun hadde gjort seg opp et bilde av meg på forhånd og tatt alt hva hun har sagt for god fisk. Jeg tror hun var av den oppfatning at barn har det best hos mor, slik oppfatningen var før i gamle dager, sier han.

Da rapporten kom, fikk han seg en overraskelse.

– Den sakkyndige var her i to, tre timer. I rapporten står det at det er svikt i matrutinene fordi det ikke ble laget mat mens hun var her. Hvis det var det som var viktig, burde jeg fått noen retningslinjer. Matlaging er jo det letteste her i verden. Det er jo noe jeg liker å holde på med, hevder han.

Ulik bruk av sakkyndig

Rapporten fra Oxford Research tar for seg blant annet bruk av sakkyndige. For å stå på en liste for sakkyndige i barne- og familiesaker kreves det blant annet autorisasjon som psykolog eller lege og fullført utdanningsprogram for sakkyndige.

I rapporten kommer det frem at det i både små, mellomstore og store domstoler virker som om det er en uformell kvalitetssikring av sakkyndige. Noen blir valgt ut fra domstolens egne lister, og det er i stor grad opp til dommernes konkrete skjønn å velge ut den sakkyndige. Ofte blir det valgt ut fra egne erfaringer og på anbefalinger fra andre dommere.

Da saken til «Silje» og «Ole» var oppe til retten, fikk ikke sakkyndige legge frem sine anbefalinger, noe som gjorde «Silje» svært frustrert.

– Jeg er skuffet og lei meg. Det er ingen som klarer å forstå hva dommeren tenker. Advokaten og sakkyndige ble fullstendig overrasket. Jeg ble tvunget til å skrive under på et forlik jeg ikke var enig i. Det virker som om hun bare tenker på at barnefar skal få enda en ny sjanse og ikke tenker på «Tommy», som er midt oppe i dette, sier hun med gråt i stemmen.

Forliket innebærer at mor har seksti prosent omsorg, mens far har førti. Siden det første rettsmøtet har også far måttet ta jevnlige urinprøver. Noen av prøvene som skulle legges frem i retten, viste seg å være utvannet og ikke godkjent. «Ole» sier at prøvene ble levert sent på dagen og de ble utvannet fordi han hadde drukket vann.

«Ole» har i senere tid fått påvist at han er bipolar. Han mener dette ikke har noe å si for den omsorgen han gir til sønnen. I forliket skrev han under på at han skal gå jevnlig til psykolog.

– Psykologen kan dokumentere at det ikke er noe problem. Det er en sykdom jeg har levd med hele livet, det er ikke noe som plutselig har kommet. Jeg merker lite til det, og det er helt forferdelig at dette skal bli brukt mot meg, sier han.

Sliter på dem alle

Saken deres er blitt utsatt til nyåret. Begge foreldrene fortviler og sier at det sliter på dem i hverdagen.

– Det er et fullstendig mareritt. Det var ikke slik det skulle være å få barn. Det skal være en glede og ikke en bekymring. Jeg synes det er dårlig gjort at man må gjennom en så lang prosess når man ber det offentlige om hjelp for å prøve å få det bra. Og så blir man ikke hørt, sier «Silje».

«Ole» sier det nesten ikke går en time uten at han tenker på saken.

– Det er ekstremt tøft å gå gjennom dette. Vi har kranglet i snart fem år. Er det ikke det ene, så er det det andre hele tiden. Det er veldig slitsomt, sier han.

Sønnen har fått med seg at mamma og pappa er uenige. Men han forstår ikke helt hva som skjer.

– Dette er en omfattende sak, og det er vanskelig å forklare en åtteåring hva som skjer. Det eneste jeg har fortalt, er at mamma og pappa er i møter for å bli bedre venner. Jeg har sagt at vi snakker mer sammen for tida, sier «Ole».

«Silje» sier også at han får med seg litt, men at han er urolig.

– Han er en veldig glad gutt. Men han er urolig på skolen. Det er mye han tenker på, og jeg tror han føler seg skviset mellom meg og faren. Han er glad i pappaen sin, men når jeg ser at rutiner som leggetider, Ipad-tid og slike ting ikke fungerer hos faren, må jeg som mor reagere. Sønnen vår blir roligere og gladere når han har rutiner i hverdagen, sier hun.

– Fåtallet tar saken til retten

Alle foreldre som skal reise sak, må ha gjennomført mekling for å få gyldig meklingsattest. Familieterapeut og klinisk sosionom ved Familievernkontoret i Fredrikstad, Magnus Åhlin, sier de færreste som kommer til dem, tar saken til retten.

– Det mest typiske er at det kommer foreldre hit som er relativt enige om hvordan de vil ordne det for barnet eller barna. De snakker gjennom saken sammen med en mekler, kanskje i en eller to timer, og får gode råd og veiledning fra mekleren og skriver under på en skriftlig avtale her.

– Men vi har også de sakene hvor mammaen og pappaen har forskjellige meninger om hva som er det beste for barnet. Da må vi legge ned mer tid og gjerne møte dem flere ganger over en periode, forklarer han.

Åhlin sier det kan være høy temperatur under meklingen om foreldrene i utgangspunktet har helt ulikt syn på saken.

– Mange ganger er det en anspent atmosfære. Det kan være en del sterke følelser mellom foreldrene. Det kan være konfliktfylt i slike samtaler. Da er det viktig for oss å få roet ned foreldrene og få dem til å lytte til hverandre og begynne å se på mulige løsninger. Det er lett at foreldrene blir blokkert i en slik situasjon, og kun ser sin egen løsning. Da kan mekling være til stor hjelp, sier han.

Åhlin begynte å jobbe som mekler i 1993. Da var det ikke like vanlig at omsorgen ble fordelt likt.

– Det er blitt vanligere å fordele omsorgen 50/50 etter hvert som tiden har gått. Men fortsatt er det mer vanlig med andre typer løsninger hvor barnet bor mer hos den ene av foreldrene, sier han.

Ulik praksis

Kirsten Sandberg er professor i rettsvitenskap på institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket på barnerett og underviser i emnet. Hun sier at foreldretvister er vanskelige.

– Disse sakene regnes som krevende. De er menneskelig krevende, ikke nødvendigvis juridisk krevende. De krever en stor grad av innsikt i menneskers væremåte, tanker og følelser. Og også en god måte å håndtere foreldrene på, og ikke minst barnet. Dommeren kan selv snakke med barnet med hjelp av en sakkyndig eller annen egnet person eller la en sakkyndig gjøre det alene. Uansett krever denne typen saker spesiell opplæring, mener hun.

Sandberg mener det er ulik praksis hos de forskjellige tingrettene.

– Det er ganske ulikt hvordan tingretten forholder seg til disse sakene, både generelt og når det kommer til om barnet blir hørt. Noen tingretter er opptatt av å høre hva barnet mener, selv om de er yngre enn sju år, mens andre konsekvent bare snakker med barn som er over sju år, forklarer hun.

Det er også ulik praksis knyttet til om det blir brukt en sakkyndig eller om dommeren selv snakker med barnet. Hun tror det kan gjøre en forskjell.

– Jeg kan tenke meg at det blir lagt større vekt på det barnet sier hvis det er dommeren selv som snakker med barnet, men dette har jeg ingen undersøkelser som viser. Det kan også være vanskelig å vite hva som blir lagt vekt på, for det dommeren skriver i dommen kan være en ting, og det dommeren har tenkt selv, kan være noe annet.

– Det kan være at man legger større vekt på det barnet sier, men man ønsker ikke at dette kommer frem i dommen, fordi man ikke vil legge ansvaret på barnet for det som blir resultatet til slutt, sier hun.

At man ser en liten økning i antall foreldretvister, tror hun kan ha noe med likestillingen å gjøre.

– Det er blitt mer likestilling mellom kvinner og menn på flere områder, også når det gjelder familien. Stadig flere fedre ønsker å være likestilt med mødrene når det gjelder omsorg, mens mange mødre ofte ønsker å ha barna så mye som mulig. Da kan det lett bli konflikter, sier hun.

Håper andre kan lære

På nyåret skal «Silje» og «Ole» tilbake i retten. De håper begge at de klarer å finne en løsning på problemet som tærer på dem alle.

Ved å fortelle denne historien håper de at andre kan lære noe.

– Man må bite seg selv i tungen, svelge noen kameler rett og slett. Man må gjøre alt man kan for å ikke komme opp i en slik situasjon. Det er tidkrevende, går ut over jobb og fritid. I tillegg er det dyrt, og hele familien blir påvirket. Og det er jo ikke foreldrene det går mest utover. Det er jo barna, sier «Ole».

«Silje» tror det beste er å gå rett til sak og ikke kaste bort tiden på diverse meklingsmøter når det viser seg å være umulig å bli enige.

– Denne saken har tatt alt for lang tid. Vi har gått på møter i flere år, men burde gått rett til sak. Man må sørge for å skaffe seg en god advokat, selv om det er dyrt, og stå i det. Ikke gi opp rett og slett, selv om det blir søvnløse netter, gråting og frustrasjon hele tiden, sier hun.