Gro Røde står utenfor Bjølsenhallen, et sted hun synes er sentralt for oppveksten for barna i området. Det er her barna møtes for å spille forskjellige sporter, og her er det lokalbutikker og matbutikk. Bjølsenhallen er rett og slett et samlingssted i lokalmiljøet.
– Ganske likt Lofoten
Etter selv å ha vokst opp i Lofoten, har hun fått mye kritikk for at hun har valgt å oppdra barna sine i byen.
– Ja, gjett! Folk er veldig skeptiske til Oslo. Jeg har fått spørsmål om hvordan jeg i all verden kan utsette barna mine for å vokse opp her.
Hun har møtt kritikken med å kalle kritikerne for fordomsfulle noe som har ført til at folk har blitt både fornærmet og flaue. Hun har også opplevd at kritikken forsvinner når de kommer på besøk for å se hvordan de bor.
– Oslo er ikke så stort. Når du blir kjent i et område, tenker jeg at det barna mine får er jo ganske likt min hjemplass. Når mine foreldre er på besøk så ser de at dette er et lokalmiljø.
Hun synes hun bor i et hyggelig borettslag der de gjør fellesting som å grille ute i bakgården sammen.
– Vi merker at barna har sitt lokalområde. Der leker og boltrer de seg. Det er grønt og landlig selv om det er kort vei til sentrum.
Mener Oslo er farligere
Men hun mener likevel at det er farligere å bo i Oslo enn på et lite sted fordi det er flere mennesker og at man ikke har kontroll på hva alle gjør og hvem alle er.
– I en storby er det flere farlige situasjoner. Man har ikke så stor kontroll på menneskene som er i gatene. Men man må ikke la det få for stort fokus når det er stort sett gode dager og trygge vilkår rundt barna.
Hun lærer barna sine at man skal være oppmerksom på biler og springe hvis noen kommer for nære og at man har grenser.
– Jeg tror alle må være enige om at der det er flere mennesker samlet er det flere utfordringer og farer.
Hun forteller at det å bli oppfordret til å holde seg unna Akerselva etter mørket har falt på, er uvant for en som er vant til å bo i en liten bygd.
Til tross for at hun føler at hun må være mer på vakt i Oslo, mener hun at byen stort sett er en trygg by.
– Jeg synes vi gir barna våre får en god oppvekst ved å bo i Oslo, sier hun og smiler.
Sigrun Bakke Røde, Nora Gulaid Pedersen, Emma Løkeland Ryste og Ane Bakke Røde.
Foto: Victoria Wilden / NRKPå historiske skoletrapper
I trappen på Bjølsen skole møter vi døtrene til Gro, Sigrun og Ane Bakke Røde på 11 og 12 år. De sitter sammen venninnene Emma Løkeland Ryste (12) og Nora Gulaid Pedersen (11).
De fire jentene vokser opp midt i byen. Men det har de ikke tenkt så mye over.
– Det er veldig fint for det ligger nære..., sier Emma Og Sigrun fullfører setningen hennes.
– ...det meste.
– Ja, det ligger nærme kinoer, butikker, kafèer og busser, fortsetter Nora.
Bjølsen skole åpnet dørene for de første barna allerede i 1886.
I 1921 var skolen byens største med ca 2000 elever. Da måtte barna gå på skolen på skift. Et morgenskift og et ettermiddagsskift. I dag har skolen ca 550 elever, og ingen skiftordning. Men likevel snakker man om at det er for få plasser til alle barna i området.
De fire jentene forteller om at de reiser med bussene rundt omkring i byen på egenhånd. Jentene drar ned til sentrum for å gå på kino og østover for å bade på Tøyenbadet.
– Man får ikke lov til å reise hvor man vil, det må være en grunn til å reise dit, sier Ane.
– Og så må man spørre først, sier Anes lillesøster Sigrun.
Og så har de selvfølgelig mobiltelefoner. Noe ingen av generasjonene før dem hadde i en alder av 11 og 12 år.
Synes Akerselva er skummel
Fritiden bruker de på å være hjemme hos venner, spiller piano og går på innebandy i Bjølsenhallen. Men å leke langs Akerselva slik generasjoner har gjort før dem, driver de ikke med.
– Vi pleier noen ganger å gå tur der, men vi drar ikke dit så ofte, sier Sigrun.
– Det er veldig koselig når det er lys der, men når det er mørkt der er det egentlig litt skummelt, sier Emma om ler litt. Hun forteller at hun har sett så mange filmer der lik blir dumpet i elver at hun synes det er skummelt.
Bakgården er imidlertid et samlingssted. Alle fire bor slik at de deler bakgård.
– Noen ganger så er mange fra bakgården ute og griller, sier Sigrun.
Og det kan virke som Akerselva fortsatt virker som et skille i byen og bydelen. Bare noen meter over elven som de deler er det fremmedfolk som bor.
– Vi kjenner ikke så mange som bor der, sier Sigrun.
– ... fordi de går på andre skoler, sier Emma.
Drømmer om hage
– Hvordan tror dere det hadde vært å vokse opp på landet?
– Jeg har jo veldig lyst på hund. Så det hadde vært fint å ha en hage, sier Ane.
Søsteren Sigrun har noen ganger tenkt at det hadde vært fint å bo nærmere naturen, nærmere havet og strender, slik moren deres har vokst opp i Lofoten.
– Men jeg liker egentlig her jeg vokser opp. Jeg har så mange gode venner her.
