På besøk i Nepal (Foto: Bjørn Tore Grøntvedt)
Historien min er egentlig fra Nepal. Jeg var der i mars med Seljord Folkehøgskole, og hadde to venninner som jobbet på dette barnehjemmet som skolen besøkte. Jeg var så heldig at jeg fikk overnatte to netter hos de, og på barnehjemmet fikk jeg rundt 50 nye «søstre» og en «bror».
Alle barna på barnehjemmet har sin historie, og mange har hatt grusomme skjebner. Men vi så ikke noe til dette. Barna var så utrolig glade for å få besøk at dette var som julaften og bursdag på samme dag.
De hadde full energi, og skulle vise oss rundt, og da skulle hver en krok vises frem. De var så stolte over sengene og klærne sine, og de dro oss med inn i dans, lek og moro fra vi kom til vi dro.
På to av kveldene jeg var der viste de frem sanger og danser de hadde øvd inn til oss, og de var krye som haner etter visningen. Det er sterkt når barn fra åtte-15 år står med hånden på brystet og synger sin nasjonalsang for full hals.
Historien min er at minnene er gode og ha, men det er så vanskelig å forklare alt jeg opplevde når jeg er hjemme i Norge. Folk spør hvordan jeg hadde det, og det er ubeskrivelig! Jeg kunne fortalt i timesvis bare om de få dagene på barnehjemmet som gjorde mest inntrykk på meg, men da blir folk lei av å høre, så det blir bare overflødig snakk som «det var bra», og «det er mye fattigdom ja».
Men minnene vil jeg for alltid ha, og er jeg trist og lei en dag her i kalde Norge, tenker jeg på den livsgleden disse barna viste oss, selv om de har så mye mindre enn det vi har. Vi nordmenn må slutte å klage så mye, og heller nyte livet.
Tekst og bilde er innsendt av Bjørn Tore Grøntvedt
