Men min erfaring som barn var enkel og grei: Mødre klarer nesten alt. Det måtte være en hemmelig allianse mellom de to viktigste veggene i tilværelsen: mødrene og Gud. For mødrene har en engels tålmodighet. Og englene ligner Gud.

Jeg setter fremdeles mødre høyt, men nå har jeg lest om en som overgår alle i ufattelig tålmodighet. Kevin var en asketisk munk som levde i Irland på 500-tallet. Han var eneboer og uvanlig streng mot seg selv. I en berømt historie fortelles det om en gang han ba til Gud med utstrakte armer. Da kom en svarttrost og slo seg ned i hånden hans. Kevin stod i samme stilling så lenge at fuglen kunne bygge rede, og han rørte seg ikke før den hadde klekt sine egg. Som om det ikke var nok sies det at en engel kom på besøk og ba han innstendig om å ta armene ned og gå tilbake til klosteret. Men Kevin svarte: Nei, slik vil jeg stå. Det er ikke vanskelig for meg å holde hånden under svarttrosten for himmelkongens skyld, for på lidelsens kors bar Jesus alle smerter for alle Adams etterkommere.

Det er mange måter å be på. Ikke bare i form av kroppsstilling, men også i ord.
Bønn kan være aftensang på sengekanten eller stille sukk under dyna. Ord som hviskes, jubles, gråtes. Alene eller sammen med andre.
Bønn er tillitsfull tale med vår Far i himmelen, ifølge Johannes. Tillitsfull tale. Fordi Gud aldri er langt borte. Guds hjerte er åpent og Guds oppmerksomhet er rettet mot oss.
Derfor skriver han i sitt første brev: Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje.

Blant bønnens mange uttrykk er Kevins løftede armer blant de mest spektakulære. Hans utholdenhet hentet næring fra lidelsen på korset. Der strekker Jesus armene ut. Det er som om han vil favne alle. Holde rundt vår sårede jord. Uendelig mild. Uendelig sterk. Tålmodig som en engel. Kjærlig som en mor.

Dag Aakre

Musikk Velsignelse ved reisestart Hilde Svela