Renessanseslottet

Museumsbygningen til Nordiska Museet er som et slott fra senrenessansen. Så er det også en enorm skulptur av Gustav Vasa som møter oss når vi kommer inn. Han som ble kronet til konge 6. juni 1523. Men rommet han sitter i minner mest om en gotisk kirke. Den store hallen er byggets kjerne og skulle fungere som en arena for å vise det livet og de tradisjoner som engang hadde vært. Her skulle man ha den store vårfesten og Luciaopptogene som Hazelius gjeninnførte. Selv feiringen "flaggans" dag 6. juni til minne om Gustav Vasas kroning, var Hazelius' idé. De 1,5 millioner gjenstandene museet rommer, er plassert i tablåer i flere etasjers rundgang. Fra hallen ser man ikke disse utstillingene i det hele tatt.

Artur Hazelius

var sønn av en generalmajor men ble sendt til en prestegård i Småland der han tilbragte fem år av sin barndom. Faren mente det var langt sunnere enn å vokse opp i en storby. Slik møtte lille Artur tidlig landsbygden med sine sæder og skikker. Senere studerte han nordiske språk i Uppsala og tok sin doktorgrad i emnet.

Søker det nordiske

I Uppsala ble han også kjent med den skandinavistiske bevegelsen. Den hadde som formål å finne ut hva som kjennetegnet de nordiske folk og hva de måtte ha til felles. Og da kunne man ikke bare gå til kongene og embedsmennene. De snakket latin og var influert av Europa. Man måtte søke "folket", bøndene. Problemet var bare at "folkets historie" aldri var blitt skrevet eller samlet på. Kongenes og ledende klassers liv derimot var på museum og hadde sin plass i historiebøkene. Bøndenes sæder og skikker var i ferd med å gå i glemmeboken. Deres materielle kultur, med gamle stuer, klær og redskaper råtnet bort. Dette var påfallende akkurat i 1860-årene fordi jordbruket ble rasjonalisert. Noe som medførte at gamle gårder ble revet og redskaper man ikke trengte, ble spredd for alle vinder.

Skapte hele miljøer

Dermed startet Hazelius først en innsamling av bunader. Og for å vise dem frem, brukte han dukker han kledde opp. Da kom han også på at de bunadskledte dukkene burde stå i sitt rette miljø. Dermed startet han en innsamling, nærmest en redning, av store miljøer. I 1873 kunne han åpne sitt første museum i Drottning-gatan, og folk strømmet til. Noe lignende hadde ingen sett før. Etterhvert utvidet han samlingen til også å vise hvordan byborgerne hadde det, de rike og de fattige. Endelig skulle folk i Norden bli kjent med sin fortid. Han var på en stadig jakt etter gjenstander.

Nordiska planlegges

Da regjeringen i 1880 avslo Hazelius' tilbud om å overta samlingen, gjorde han det geniale å opprette stiftelsen Nordiska museet. For selv om det svenske var hans viktigste anliggende, var han også opptatt av å kartlegge og vise frem de nordiske folks historie. Samlingen ble utvidet, tomtejakten startet og resulterte i friluftsmuseet Skansen med sine mange hus. Nordiska museet skulle være plassen der gjenstander skulle settes inn i sin sammenheng i tablåer. Arkitekten Isak Gustaf Clason ble interessert, og etter mye strev, ikke minst av økonomisk art, kunne museet åpne i 1907. Fordi samlingen startet på 1500-tallet, skulle bygningen være som et slott fra den gang.

Å forstå fortiden

Spørsmålet er bare om man vi egentlig kan skjønne fortiden? For det som skjer på et museum er at tingene endrer status, tegnene får en ny betydning. Umalte, slitte skap som for fattige husmenn var tegn på ytterste fattigdom, kan for oss fortone seg som bondeantikviteter. Men de ville helst ha hatt doktorens og embedsmannens stilmøbler. Så selv om tingene er de samme, er vi mennesker som ser dem, helt ulike. Derfor kan fortiden kanskje ikke gjenskapes slik vi tror?

Viktig for ettertiden

Artur Hazelius' tanker ble viktig for mange samlere, blant annet Anders Sandvig som grunnla Maihaugen på Lillehammer. Idag synes vi kanskje de var svært opptatt av det virkelig norske og det virkelig svenske. Da må vi huske at Nordisa museet er tenkt ut på 1800-tallet og speiler den tids situasjon. Idag er samfunnet forandret. Hadde Nordiska museet blitt skapt idag, hadde det antagelig også hatt tablåer fra Pakistan, Afrika og andre innvandrerkulturer på lik linje med det svenske og nordiske.