Hør hele foredraget: Hedda Gablers ensomhet her

Podcast Ane Hoels foredrag Hedda Gablers ensomhet

Petronella Barker som Hedda i Ibsenstykket 'Hedda Gabler' på Amfiscenen ved Nationaltheatret OSLO 21.08.2006

Foto:Cornelius Poppe/Scanpix

Hedda Gablers ensomhet

Heddas selvforakt
Forutsetningen for ekteskapet mellom Hedda Gabler og Jørgen Tesman var et professorat. Og, som følge av gasjen, en ridehest, en mannlig tjener, selskapelig liv, osv. ”Vi har jo giftet os på de udsigterne, Hedda og jeg. Gået hen og sat svær gæld” (I-325), sier Tesman i desperasjon når det blir klart at han får konkurranse fra Ejlert Løvborg. Men Hedda tar ingen sjanser. Hun sørger egenhendig for å få konkurrenten uskadeliggjort. Hun får alkoholikeren til å drikke, brenner hans truende manuskript, gir ham en av sine pistoler og ber ham gjøre slutt på det hele. Men når hun ser at Tesman ”farer op i skræk” (IV-379) når han får vite at hun har brent manuskriptet, gjør hun ham behendig til medskyldig. Hun undertrykker et næsten umærkelig smil, og for annen gang bruker hun fornavnet hans: ”Jeg gjorde det for din skyld, Jørgen” (IV-380).

Første gang Hedda bruker ”Jørgen”, er i slutten av 1.akt der assessor Brack informerer om Ejlert Løvborgs ”comeback” og den forestående konkurransen om professoratet. Her eksponerer Hedda sin utilfredshet med tingenes tilstand gjennom å konkludere med at det eneste hun har å more seg med fremover er: ”Mine pistoler, - Jørgen.[…] General Gablers pistoler” (I-327). Knyttet som den er til pistolene, har bruken av mannens fornavn noe truende ved seg. Når Hedda i fjerde akt bruker mannens fornavn for annen gang, er konkurrenten død, manuskriptet brent, mannens ære reddet og professoratet sikret. Men bruken av mannens fornavn er om mulig enda mer truende; Hedda gjør Tesman til medskyldig gjennom å hevde at ”jeg gjorde det for din skyld, Jørgen” (IV-380). Hun begrunner dette med at Tesman har sagt at han misunner Løvborg og fortsetter: ”Jeg kunde ikke tåle den tanke, at nogen anden skulde stille dig i skyggen”. Dette er andre toner enn Tesman er vant til. Han blir forvirret. I utbrudd mellom tvil og glede utbryter han: ”[…] Hedda, - å, er det sandt, hvad du siger! - Ja-men, - ja-men, - på den slags måde har jeg aldrig mærket din kærlighed før. Tænk det!” (Ibid). Mannen har gode grunner til ikke å slippe gleden løs over det han håper er Heddas ”kjærlighed”. Hans hustru står i fare for å bli avslørt som kriminell.

Hedda lar det da heller ikke bli med det. Hun binder nå den intetanende Tesman til seg som far til et kommende barn: ” Nå, så er det bedst du får vide da – at just i denne tid – ”. Men så avbryter hun seg selv (hæftig) før hun fortsetter: ”Nej, nej – du kan spørge dig for hos tante Julle” (ibid). Dette er et tydelig tegn på at Hedda meget godt vet at Tesman ikke har den ringeste anelse om hvilke rykter han selv er opphav til. I Heddas munn oppfatter nå Tesman ironisk nok det uutalte budskap, og han blir svært overrasket. Han slår hænderne sammen: ”Nej, herre Gud, du, - skulde d e t være muligt! Hva?” (Ibid) Tesmans reaksjon viser at tanken på at Hedda kunne være gravid ikke har streifet ham. Som et barn vil han straks fortelle det til sin gamle barnepike. Heddas kontrollerte ytre slår igjen sprekker. Hun knuger hænderne som fortvilet: ”Å, jeg forgår, - jeg forgår i alt dette her!” ”I hvad for noget, Hedda? Hvad?” (Ibid) spør den forvirrete Tesman. Hedda fatter seg straks og sier koldt, behersket: ” I alt dette – løyerlige, - Jørgen” (ibid). Tesman gir avkall på barnepiken, men til ”mamma” Julle vil han fortelle det. En klar demonstrasjon av hans ”uskyld” i 1.akts hattescene. Han har ikke fått med seg at tante Julle nettopp har sagt: ”Og Hedda har kanske også noget at fortælle dig, Jørgen”(IV-378). Heller ikke har han oppfattet at Hedda nettopp har vist til frøken Tesman, som den som forvalter svangerskapsfortellingen.

I min lesning er den vemmelse Hedda her gir uttrykk for, ikke en følge av at hennes kropp er fanget i et uønsket svangerskap. Den er snarere en følge av at hun selv har grepet til tante Julles forestilling om at hun er gravid. Her er det ikke mye igjen av Heddas idealer; skjønnhet, mot og dåd. Hun fremstår tvert i mot som feig, sadistisk og nederdrektig. Nå er det selvforakten som jager henne videre.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at Hedda Gablers svangerskap er en konstruksjon der forfatteren utnytter leserens konvensjonelle tankegang og forventninger. Han lar den usikre Jørgen Tesman, fullstendig bevisstløs i gjerningsøyeblikket, plante sin sæd i våre hoder. Dette er dramaets handlingsstart og samtidig et frempek mot slutten. I siste akt prøver Hedda desperat å fremtrylle en potent ektemann, far til et kommende barn. Men Hedda Gablers tid er ute. Assessor Brack kjenner drapsvåpnets eier. Hedda kan nå velge ett av tre. Hun kan velge skandalen: ”Skandalen, ja, - som De har slik dødelig skræk for. De må naturligvis ind for retten Både De og frøken Diana” (Brack IV-390). Eller hun kan forbli i assessorens makt: ”Afhængig af Deres krav og vilje. Ufri. Ufri altså!” (IV-391). Men Hedda har fremdeles en pistol ”å more” seg med. Generalsdatteren kan gjøre som den mest kjente av Strindbergs adelsfrøkner.

Dette er et utdrag av Ane Hoels foredrag "Hedda Gablers hemmelighet" i P2-Akademiet 06.03.10