Foto: NRK

Utdrag fra foredraget:

I februar 2003 gikk Václav Havel av som president i Tsjekkia, en stilling han hadde hatt i nesten 13 år. Da kommunistregimet falt, var det aldri noen tvil om hvem som skulle bli landets nye leder. På gatehjørner, på flyveblad, og på plakatene som ble båret i demonstrasjonene, stod det tre korte ord, "Havel na hrad", "Havel til presidentborgen".

Skiftet fra å være en forfulgt maktkritisk forfatter til å bekle landets høyeste politiske embete, fikk nesten et mytisk preg. Kronikker og artikler kom i en lind strøm, alle dreide seg om filosofen som nå ble konge, her ble Platons ideal virkeliggjort! Da Havel takket av som leder, var oppmerksomheten langt mer avdempet. Noen høflige skriverier er det riktignok blitt, men heller ikke mer.

Det er det nok mange forklaringer på. Én av dem er at Tsjekkia, som de andre sentraleuropeiske landene, er blitt ganske så normalt. Det har ikke lenger nyhetens interesse som på slutten av 80-tallet. Men likevel, det kan jo være grunn til å spørre om hvordan den opposisjonelle forfatteren ble politiker, og hvilke linjer det kan dras mellom de to karrierene.

Havel har selv flere ganger understreket at han egentlig var helt uegnet som president, at det er forfatter han egentlig helst vil være. Ikke slik å forstå at han som president har unnveket vanskelige problemer, eller upopulære beslutninger. Tvert om. Men han har hele tiden forsøkt å rette oppmerksomheten mot noen sentrale verdier som lett forsvinner når politikk blir rutine. Viktigst av dem er den enkeltes demokratiske ansvar. Dette er en tanke som har spilt en stor rolle i hans forfatterskap også. For å forstå hva Havel mener med det, må vi tilbake til Tsjekkoslovakia i 1968 og en disputt mellom Václav Havel og hans tsjekkiske forfatterkollega Milan Kundera.

Synet på demokratiet

Kundera hadde den gangen skrevet en artikkel om sammenhengen mellom demokrati og sosialisme i Tsjekkoslovakia. Han hevdet at den tsjekkoslovakiske kombinasjonen av kommunistisk ettpartistyre og en åpen og fri debatt var historisk enestående. Vel hadde tropper fra Sovjetunionen og de andre østeuropeiske landene invadert landet få måneder tidligere (bilde). Men det var lite annet enn en forbigående krise. Liberaliseringen i politikk og kunst som hadde startet fra midten av 60-tallet ville ikke kunne la seg stanse. Demokratiseringen ville fortsette, mente Kundera.

Havel gikk skarpt ut mot denne tolkningen. For det første var ikke ytringsfrihet eller noen av de andre borgerlige rettighetene Kundera lovpriste, enestående i europeisk sammenheng. Dessuten var det meningsløst å snakke om en fjern, lysende fremtid, når de aktuelle problemene var så påtrengende. Tsjekkerne burde heller skamme seg over at det hadde tatt så lang tid før disse rettighetene var blitt innført. Det nyttet ikke å gjemme seg bak abstrakte problemstillinger og begreper, når det var viktige oppgaver som måtte løses her og nå.

Men skulle det gjøres måtte noen være villig til å gå i bresjen, det var ikke nok å vente på at okkupasjonen og de politiske tilstrammingene som umiddelbart fulgte, bare skulle være forbigående. Som kjent fikk Havel her helt rett. Krisen ble varig. Alle de demokratiske reformene ble inndratt, én etter én, i tiden som kom. Av de to var det Havel som kom til å bære de største ofrene rent personlig. Kundera emigrerte til Paris der han skrev romaner hvor dissidentene ble fremstilt som håpløst naive idealister.

Havels skjebne ble en annen. Etter 1968 ble ikke hans skuespill oppført lenger, ingen tidsskrifter tok hans artikler. Det er vanskelig å beskrive denne perioden, Kommunistpartiet kalte den normalisering. For normale mennesker betydde det en stram politisk kontroll. Filmer ble tatt av plakaten, bøker forsvant fra bibliotek og bokhandler, folk ble avsatt fra stillingene sine, sensuren ble gjeninnført. Spillerommet for den enkelte var redusert til hjemmets fire vegger.

Charta-77

Havel gjorde i begynnelsen som så mange andre, og brukte mye av tiden sin på å bygge på hytta si. Der satt han og skrev, først for seg selv og sine venner, men etter hvert begynte tekstene å sirkulere blant stadig flere. Men denne tilbaketrukketheten varte ikke lenge. I 1975, samme år som presidenten erklærte at normaliseringen var gjennomført, forfattet Havel et åpent brev til ham.

Regimets politikk hadde ført til at hele folket var skremt til å tie, skjule sine meninger og lyve, skrev Havel. For, argumenterte han, "Ingen er så fattig at han ikke har noe som han er redd for å miste." Dette noe var nære ting som leilighet, arbeide, men det var også barnas utdannelse og muligheten for å besøke utlandet. Fordi alt dette var kontrollert av Kommunistpartiet, kontrollerte også Kommunistpartiet den enkelte.

Men en sjelden gang ble partiets kontroll likevel åpent utfordret. En gang det skjedde var sommeren 1976. Da skulle et tsjekkisk rockeband holde konsert. Regimet likte ikke tekstene og politiet arresterte bandet. Mange av ungdommene som var kommet for å høre på dem ble banket opp og truet med utestengelse fra høyere utdanning.

Dette var en vekker. Noen opposisjonelle, blant dem Havel satte seg ned og skrev et manifest som minnet regjeringen om de demokratiske rettighetene Tsjekkoslovakia hadde forpliktet seg til internasjonalt, men som tydelig kun gjaldt på papiret. Godt over 200 undertegnet det som ble kjent som Charta-77 (bilde). Hvis folk ikke hadde visst hvem Havel var før, ble de klar over det nå. Ingen fikk lese Charta-77, men alle som arbeidet i kulturlivet eller hadde ledende stillinger ble tvunget til å undertegne opprop mot Havel og de andre chartistene på arbeidsplassene sine. Avisene gjorde også sitt beste for å beskrive dem i vulgære ordelag.

Hør hele foredraget torsdag 13. mars kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 15. mars kl. 7.03!

Kåre Dahl Martinsen

f. 1963, er forsker ved Institutt for forsvarsstudier. Fagområde: sikkerhetspolitikk, økonomiske og politiske endringsprosessser i Sentral-Europa. Utgitt bl.a. annet "Asset or Burden? Poland as NATO’s New Eastern Frontier" (Oslo 2001), “Slovakiet – kursen legges om" og “Tsjekkiet – politikerlæde og stagnation" i “Øststatus 1998" (København 1999), "Niedergang der Demokratie in der Slowakei?" (i "Osteuropa" no.8, 1997).

Foredraget har Dahl Martinsen forfattet sammen med

Karen Gammelgaard

f. 1957, førsteamanuensis ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, Universitetet i Oslo. Fagområde: tsjekkisk språk, litteratur og kultur. Utgitt bl.a. "Common Czech in Czech Linguistics" (Slavonica, Glasgow 1999), "Manden på borgen. Interview med Vaclav Havel" (Informationen 25.5.1991). Sammen med Kåre Dahl Martinsen: "Slovakiet - kursen lægges om" og "Tsjekkiet - politikerlede og stagnation" (Øststatus 1998, København 1999).

Lyd og video