Utdrag fra foredraget:

Den gamle, halvblinde onkelen til far lå i senga, og livet ebbet ut. "Det er så lyst der framme", sa han, "løft meg opp så jeg kan se bedre!" Så døde han inn i lyset. Dette er ingen særegen historie. Det samme har hendt mange andre. Det kan synes som om biokjemiske reaksjoner i nervesystemet noen ganger gir en lysopplevelse i dødsøyeblikket.

Kan dette være noe av forklaringen på at guddommen og livet bak døden i mange religioner forbindes med lys? Eller er forklaringen at oppmerksomme mennesker har skjønt at lyset, sola, får livet til å spire, gresset til å gro, fuglene til å synge og åpenbarer verden for våre øyne? I flere religioner er solen Guds øye.

Kristendommens og jødedommens Gud kalte fram lyset på skapelsens første dag, og sola, månen og stjernene på den fjerde dagen. Moderne astrofysikk sier at etter begynnelsen, det lysende Big Bang, gikk det 200 millioner år før første stjerne ble tent. Lys må framstå i kontrast til mørke. Gud skilte lyset fra mørket, dagen fra natten. I følge den persiske profet Zarathustra, ca. 1000 år før Kristus, er nåtiden en blanding av lys og mørke, av ondt og godt. Senere skal lys skilles fra mørke, ondt fra godt, himmel fra helvete.

Kristendommens Gud er lys, og det finnes ikke mørke i han. Han bor i et lys vi ikke kan se inn i. Moses kunne ikke se på Gud forfra. Hans eget ansikt lyste da han kom ned fra Sinai etter møtet med Gud. De troende er lysets barn. Troen er lyset. "Bli i mitt lys", sier Gud. "La deres lys skinne for menneskene", sier Kristus. Kristus kom fra lyset og var lyset: "Det sanne lys kom inn i verden", sier evangelisten Johannes.

Som i Zarathustras lære, lar Gud sin sol skinne over rettferdige og urettferdige. Lyset spiller en framtredende rolle i sanger og salmer: "Deg lysets Fader priser vi!", "Som den gyldne sol frembryter", "Jeg så Ham som barn med det solrike øye", "Herre gi lys ved aftentid!".

Norrøn mytologi har også sterke innslag om lys. Verden oppstod ved at gnistene fra den lyse og varme Muspelheim møtte isgufsen fra Nivleheim. I Edda kalles sola den skinnende Guddom. Grekeren Prokopios beretter rundt år 200 om landet Thule, antakelig Norge, hvor det ble holdt en stor fest når sola kom tilbake etter 40 dager under horisonten. Dette var vel opprinnelsen til midtvintersblotet, ofte holdt rundt 12. januar, som en hylling til sola.

Olav den Hellige benyttet seg av folkets soltro i sitt møte med bøndene og Dalegudbrand på Hundorp. Etter at de hadde vist fram sin gruvekkende gud, Tor, sier Olav: "Se nå mot øst, der kommer vår Gud". Bøndene vendte hodene, og så mot sola, som nettopp rant over åsen. I det samme knuste Kolbein Sterke Tor med klubba si. Det fortelles at på et fjell ved Kristiansand ofret man til sola og tilbad den.

En beskjeden form for soltilbedelse fant sted helt opp til vår tid. Det ble smurt smør oppe i ljoren som et offer til sola. Min egen, kristne bestemor oppfordret meg til å ta en smørklatt på veggen den første vinterdagen sola tittet over fjellet. Man trodde at barn kunne se rett mot sola fordi de ennå ikke var tynget av synd, mens voksne ikke tålte dette på grunn av synd.

I oldtidens Egypt, omkring 2400 år før Kristus, finner vi noe av den første soltilbedelse i historisk tid. Amenhotep III utfordret presteskapet og deres hovedgud Amon, gjorde solguden Aton til den høyeste og proklamerte seg selv som hans inkarnasjon. Hans sønn Amenhotep IV opphøyet solguden til den eneste gud rundt 1350 før Kristus, og var dermed den første, kjente monoteist. Han kalte seg Akhnaton, som betyr "solguden er tilfreds". Var han drevet av galskap eller av en stor visjon? Som et minnesmerke over denne revolusjonære farao står hans solhymne, fylt av storslått universalisme og inderlig religiøsitet. Den er ikke ulik Frans av Assisis solsang.

Antonius (ca. 50 f.Kr) kalte tvillingene Kleopatra fødte han, Helios og Selene, sol og måne. Under de romerske keiserne Aurelian og Julian ble soldyrkelsen revitalisert. På 200-tallet ble den ubeseirede sol, "sol invictus", gjort til rikets gud. Mens egypternes Ra seilte i et skip over himmelen, kjørte helenernes Helios i en vogn. Sønnen Phaeton besøkte han en gang. Phaeton greide å overtale faren til å la han kjøre solvogna en dag. Hestene som drog vogna, ble utrygge på den uerfarne kusken og skar av ned mot jorda. Slik kom sola for nær jorda, som ble brent. Ørken oppsto, og huden til afrikanerne ble brunsvidd!

Amaterasu var shintoismens solgudinne. Skremt av sin bror Susano gjemte hun seg i en berghule. Med speil prøvde man å lokke henne ut, og speil er fortsatt viktig inventar i shintohelligdommer.

I religionene til indianerne og australnegrene finnes det også beretninger om at sola ble borte. I begge tilfeller greide smarte dyr å få den tilbake.

Den råeste form for soldyrkelse finner vi hos aztekerne. I følge en av deres myter ofret to guder seg selv for å bli sol og måne. Solguden, Tonatinh, nektet å bevege seg over himmelen før han fikk blod, som aztekerne regnet som mer kostelig enn gull. Denne myten er antakelig opprinnelsen til de grusomme menneskeofringene. Ofrene ble brakt opp på toppen av en tempelpyramide hvor de fikk hjertet skåret ut levende! Det ble holdt bankende og blødende opp mot sola for å blidgjøre den og holde den i bevegelse.

Hør hele foredraget torsdag 29. mai kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 31. mai kl. 7.03 i P2!

Johan Moan

f. 1944, er forsker ved Radiumhospitalet og professor II ved Universitetet i Oslo. Fagfelt: stråling og fotokjemoterapi av kreft. Siden 1987 har han også arbeidet med miljøbiologi og miljøfysikk. Han har mottatt en rekke priser, deriblant Bergesenprisen. Moan har skrevet 350 vitenskapelige artikler og vært med på å utgi en rekke internasjonale fagbøker og populærvitenskapelige framstillinger. Han er også mye brukt som veileder for lysforskere både i Norge og internasjonalt.

Lyd og video