Utdrag fra foredraget:

Jeg vil i dag reflektere litt omkring temaet byplanlegging i sin alminnelighet og noen utfordringer eller rettere sagt dilemmaer i særdeleshet. Min posisjon er en arkitekts posisjon. Det er imidlertid mange som gjør krav på å være; byplanleggere, ingeniører, geografer, økonomer, politikere og andre halvstuderte røvere, for, stilt ovenfor byens uendelige kompleksitet, er det kanskje det sistnevnte vi har til felles. For noen er byen et sted å bo og å drive næring; for andre et sted å søke lykken. Noen leter etter en kulturell identitet andre etter det uforløste, det som skjuler seg i massenes vrimmel og bare der. De fleste av oss er bare havnet i en eller annen by og prøver å gjøre det beste ut av det, som å samtale om vær og vind, stygt og pent, og by, som her og nå.

Jeg antar videre at mange av dere kjenner navn på noen arkitekter, men få byplanleggere. Mange av dere kjenner sikkert til arkitekter som le Corbuiser, Frank Lloid Wright, Gaudi, Alto og Gehry. Av hjemlige størrelser kan en nevne Sverre Fehn og kontoret Snøhetta, sistnevnte kjent for biblioteket i Alexandria og operaen i Bjørvika.

Av internasjonalt kjente byplanleggere kan nevnes baron Haussman (bilde) som la til rette for det moderne Paris og Cerda´ som la til rette for det moderne Barcelona. Hvis du er spesielt interessert har du, fra den hjemlige arena, kanskje merket deg navnene Harald Hals, byplansjef i Oslo i mellomkrigstiden og Sverre Pedersen, Nordens første professor i byplanlegging ved NTH som var ansvarlig for bl.a. planene som lå til grunn for gjenreisning av de byene som ble ødelagt ved innledningen til andre verdenskrig. Av dagens planleggere er Karl Otto Ellefsen, professor i urbanisme ved Arkitektskolen i Oslo og Ellen de Vibe, byplansjef i Oslo, eksponerte arkitekt navn innen faget. De får ha meg unnskyldt, men de har og vil kanskje aldri få, samme prestisje som sine hustegnende kollegaer, tross iherdig og høyst kvalifisert innsats. La oss se på noen grunner til dette.

En grunn er at vi fortsatt lever i en romantisk kunsttradisjon hvor vi etterspør og dyrker det individuelle kunst uttrykket. Kunstnerens ego og intensjon knyttets til verket som ved en mystisk symbiose. Kunstneren er en form for sannhetsvitne, som gjennom sine verk forteller oss noe om seg selv og noe om oss selv, noe om samtiden som et rasjonelt medium ikke kan formidle. Det sier seg selv at ingen byplanlegger kan sjonglere slik med en by som medium for sine visjoner, drømmer og drifter. Til det er byen for kompleks, for upersonlig og rett og slett for uregjerlig. Derimot kan et bygg under heldige omstendigheter tjene som medium for en kunstnerisk intensjon. Guggenheim museet i Bilbao tegnet av Gery og biblioteket i Alexandria tegnet av Snøhetta er moderne eksempler på dette.

Den kunstinteresserte vil derfor som oftest være mer interessert i de få unike byggene som vekker positiv oppmerksomhet og sjeldnere av planer, planer som kanskje kan få betydelige konsekvenser for våre omgivelser og for et stort antall mennesker over en lang tid. Bladet Byggekunst har som eksempel hvert 5. år en kavalkade over den norske arkitektstandens mest fremragende arbeider. Planer og planleggere glimrer her med sitt fravær. Men ingen regel uten unntak. Bergen mottok i 2002 Statens byggeskikkspris, ikke for et bygg, men for det langsiktige arbeidet med systematisk fornyelse og forskjønnelse av det offentlige rom. Bergen har tidligere mottatt Norsk Forms hederspris og Bolig og Byplanprisen for sin byplanlegging, så oppmerksomheten kan synes å være i ferd med å dreie fra det individ- og byggorienterte mot bredere og mer miljørettede utfordringer og løsninger.

En annen grunn til at byplanlegging, eller planlegging for den saks skyld, har relativt lav prestisje i Norge er at vi i realiteten mangler en grunnleggende planutdanning. Dette kan høres utrolig ut og er det. De fleste planleggere av i dag har planlegging som en biutdanning til fag som arkitektur, ingeniører, landmålere, geografer etc. I land det bør være naturlig å sammenligne oss med, har en urban design og regional planlegging som egne selvstendige utdannelser. Først i de senere år har vi fått en egen mastergrad i urbanisme ved arkitektshøyskolen i Oslo. Selv er jeg utdannet arkitekt ved NTH, har arbeidet flere år som byplanlegger i Bergen og arbeider for tiden med en plan for byutvikling og bevaring for Oslo indre by. Jeg har i all hovedsak tilegnet meg kunnskap om mitt yrke gjennom praksis og ved diverse kurs og etterutdanning og kan først i mitt 53 år smykke meg med tittelen master i urbanisme.

En tredje grunn til byplanleggingens noe diffuse posisjon er paradoksalt nok demokratiet. Tidligere hadde de større byene en byplansjef, en embetsmann som var ansvarlig for byens praktiske og estetiske forordning. I dag inntar parlamentarismen også denne arenaen. Det vil i praksis si at byplansjefens og fagetatens stemme til en viss grad erstattes av politikkens stemme. Ikke et vondt ord om demokratiet, men det har sin pris når embetsverkets faglige kunnskapstradisjon blir erstattet av den politiske. Spesielt gjelder dette de tema som krever en meget langsiktig strategi ut over valgperioder, som byplanlegging.

La meg gi et eksempel. I Bjørvika i Oslo skal det bygges ny opera. Først ble det avholdt en internasjonal arkitektkonkurranse og gjort vedtak om bygging. Etterpå blir det laget en plan for området, en plan hvor operaen er ett av flere bygg. Det burde vært motsatt, først plan og så prosjekt. En fremtredende politiker kommenterte dette på følgende måte. Når vi lanserer en plan kommer ikke pressen, når vi lanserer et bygg derimot ---.

Byplanlegging er først og fremst et redskap for det offentlige ved Staten hvor en på vegne av allmennheten tar ansvar for å organisere og utforme byen. En effektiv og rasjonell organisering var og er en forutsetning for byens daglige drift, at det er tilstrekkelige arealer til ulike formål som boliger, institusjoner, ulike næringer og rekreasjon, samt at alle kan bevege seg fritt, trygt og raskt mellom byens ulike tilbud. Byplanlegging skal også ta stilling til hvilke kulturverdier som skal vektlegges og taes vare på. Sistnevnte utfordring blir akutt når byene er gjenstand for stort endringer. Det er de fleste større byer i dag.

En utfordring ligger her i den fragmenterte Staten. Da planlegging ble til som offentlig disiplin i Norge hadde den en rekke klart definerte oppgaver, oppgaver formulert av Storting og Regjering. Industrireisning var et eksempel på dette eksemplifisert ved industristeder som Årdal og Sunndalsøra. Her var sosialøkonomien og den fysiske planleggingen tett sammenvevd noe som var nødvendig for å bygge ny industri med tilliggende nye samfunn. Et annet eksempel er bekjempelsen av bolignøden etter den andre verdenskrig hvor det offentlige under mottoet sunne boliger til alle, etablerte økonomiske, juridiske og praktiske institusjoner for at dette skulle bli en realitet.

Bydeler som Lambertseter i Oslo (bilde) og Landås i Bergen er eksempler på at visjoner ble virkelighet gjennom en bevisst offentlig planlegging. Staten visste hva den ville og slik ble det. I dag er privatisering det nye mantra. Jeg vil ikke kritisere privatiseringen i seg selv, men måten det gjøres på ved at mange tidligere statsinstitusjoner blir omgjort til aksjeselskap og hvor den allmenne hensikt blir mindre tydelig og får en tilsvarende utydelig offentlig posisjon. Flere av disse var store eiendomsbesitter som NSB, Telenor, Postbanken, Forsvaret, Veivesenet, Havnevesener etc.

Det nye er når en ser tendenser til at disse fremstår som eiendomsspekulanter, som om de var private. Det offentlige opptrer da som et mangehodet troll. Den energi som brukes til å koordinere og lobbyere mellom ulike offentlige og halvoffentlige etater burde vært brukt til langt mer kreativt og produktivt arbeide.

Hør på hele foredraget torsdag 10. juli kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 12. juli kl. 7.03, i P2!

Hans-Jacob Roald

f. 1950, er sivilarkitekt og master i urbanisme. Han har bl.a. vært ansvarlig for utformingen av Bergen sentrum, og har jobbet som rådgiver for Nordic World Heritage Office (UNESCO). For tiden arbeider han som prosjektansvarlig for byutvikling og bevaring av Oslo indre by. Utgitt "Sustainable Historic Cities?" (Gaidaros 2000) samt en rekke artikler i tidsskrifter og aviser.

Lyd og video