Utdrag fra foredraget:

Kvinner var aktive innen matematikk, naturvitenskap og filosofi helt frem til slutten av den klassiske epoken på 400-tallet, representert ved den strålende bagavelsen Hypatia fra Alexandria, som jeg straks skal fortelle mer om. Hun ble myrdet på en bestialsk måte, og etter det er det et langt sprang frem i tid til vi finner neste kvinnelige matematiker. For å finne årsakene til dette kan vi fordype oss i disse kvinnenes biografier.

De pytagoreiske kvinnene

Jamblikos var den siste lederen for den syriske nyplatonske skolen på Evboia, han levde ca. 250-300 e.Kr. Han har skrevet flere bøker om Pytagoras og pytagoreerne. Han forteller at Pytagoras hadde en hustru, som het Teano. Hun arbeidet med det Gylne Snitt, forteller han. Mange mener at forholdet mellom diagonalen og siden i et kvadrat, som vi kaller kvadratroten av 2, var det første irrasjonale tallet som ble oppdaget. Men det er mer trolig at det var forholdet mellom en diagonal og en side i en regulær femkant som de gamle grekerne først forsto at ikke kunne skrives som en brøk av hele tall, atså at var et irrasjonalt tall. Det er dette forholdet som kalles det Gylne Snitt.

Det var kanskje Teano som oppdaget det første irrasjonale tallet! Men disse innsiktene ble holdt hemmelig på Pytagoras' egen tid. Dessuten pleide ikke de gamle grekerne å omtale «ærebare kvinner» offentlig. Og da gikk det vel slik at oppdagelser gjort av kvinner ble tilskrevet mannlige kolleger!

Pytagoras hadde tre døtre som også tilhørte pytagoreerne, altså kretsen av hans medarbeidere og disipler. Damo skal ha fått ansvaret for Pytagoras' etterlatte skrifter. To andre døtre, Arignote og Miyia, skal også ha vært pytagoreere. Vi har også beretninger om andre kvinnelige pytagoreere, som Melissa, hun skal ha vært en av de aller første pytagoreerne. På gamle lister over pytagoreere er omkring syv prosent kvinnenavn.

Hypathia fra Alexandria

Vi forflytter oss nå omtrent åtte hundre år fremover i tiden. Den siste lederen for Akademiet i Aleksandria var en kvinne, hun het Hypatia. Hun ble født ca. 350 e.Kr., og var datter av Teon fra Alexandria. Han var en matematiker som skrev kommentarer til Euklid og arbeidet med astronomi og astrologi. Hun må ha vært omtrent 40 år gammel i år 389, da den kristne keiseren Teodosius den store ga ordre til den forholdsvis moderate patriarken i Alexandria Teofilius, om at all hedensk litteratur skulle brennes.

Alle Hypatias arbeider er gått tapt. Men vi vet at hun skrev kommentarer til den siste store greske geometeren, Apollonios fra Perga som virket i siste halvdel av 200-tallet f.Kr, og dessuten til Diofantos fra Aleksandria. Han virket på 200-tallet etter Kristus og var en betydelig tallteoretiker. Slik kan vi likevel sitte med hennes arbeid i de overleveringene vi har derfra. Da Hypatia ble leder av museet og biblioteket, var hun blitt Alexandrias intellektuelle leder. Hun hadde sete i bystyret og var den nærmeste rådgiveren for Orestes, den romerske prefekten.

Kyrill fra Alexandria ble patriark for den unge kristne kirke i Alexandria i 412. Han var en kirkens stridsmann, som forfulgte de vantro. Hypatia var for ham innbegrepet av det hedenske, som han hatet. Orestes hadde latt seg døpe, av rent politiske grunner, men dette nektet Hypatia.

Kyrill ville rydde opp i Alexandria. Først vendte han seg mot en konkurrerende kristen sekt, eller kirke, som kan fikk gjort slutt på. Deretter tok han seg av jødene, som han anså som særlig farlige fiender. Pogromen i Alexandria resulterte i at alle jødene ble drept eller fordrevet, deres hus plyndret og brent, synagogene likeså. Så vendte Kyrill seg mot hedningene, nyoplatonikerne. Hypatia var lederen, den farligste blant dem. Uroen tiltok i Alexandria.

Hypatia ble advart: Hun måtte komme seg bort, hennes liv var i fare. Men hun kunne ikke forstå at noen skulle ønske å skade henne, hun truet jo ingen. Men det begynte å gå rykter om at «heksen Hypatia» hadde trollbundet prefekten Orestes og «forgiftet hans sinn mot Kyrill». Kyrill brakte inn munker fra klostere i ørkenen. De lystret ham blindt.

En dag i mars 415, da hun var på vei hjem i sin vogn, ble hun overfalt av en mobb under ledelse av en av Kyrills munker ved navn Peter. Hun ble dradd fra vognen sin, som var stoppet foran Cecareum-kirken. Hun ble slept inn i kirken og drept, hennes kropp ble hakket i stykker med skarpe potteskår, såkalte ostrakon. Deretter ble hennes lemlestede kropp transportert til et sted kalt Cinaron, der hun ble brent.

Det ble jo opprettet en undersøkelseskommisjon i Alexandria etter sterkt press mot hoffet i Konstantinopel, men merkelig nok var det ikke mulig å finne noen vitner til det som hadde skjedd, så undesøkelsene måtte innstilles. Orestes forlot Alexanddria, og det er så vidt jeg vet ikke kjent hvor han dro hen.

Émilie de Châtellier

Vi hopper nå forbi mer enn tusen år, der matematikken lå nede i Europa men ble utviklet videre av araberne. Men det er en annen historie. Da matematikken igjen tok til å bli dyrket i Europa på 1200-tallet, var kvinnenes situasjon slett ikke slik at de kunne delta i dette. Først etter ytterligere 500 år treffer vi en av de første pionerene.

Gabrielle Émilie de Breteuil ble født i 1706 i Paris og døde i 1749. Hun fikk en god utdannelse. Det var matematikken som ble hennes store og livslange lidenskap. Émilie ble som nittenåring gift med den 34 år gamle Marquis de Châtellier, greven av Châtellier. Av hennes synder, som var mangfoldige, var det bare to som hun ikke fikk tilgivelse for. Den ene var at hun ikke ville gi opp sin matematiske forskning. Den andre synden var at hun etter en tid ble ble Voltaires elskerinne, deres nære forhold skulle komme til å vare så lenge hun levde.

Émilies viktigste fortjeneste var at hun gjorde Newtons ideer tilgjengelig, ikke bare ved sin oversettelse, men også ved sine originale og klargjørende kommentarer. At hun har fått betegnelsen Frankrikes Newton forteller om den plassen hun fikk i sin ettertid.

Voltaires forfatterskap var kontroversielt. Man truet med arrestasjon eller forvisning, og Émilie tok i 1734 initiativ til at de flyttet fra Paris til familien Châtelliers hjemsted, og her slo de seg ned i et slott eid av hennes mann grev de Châtellier. Greven hadde intet imot dette arrangementet, slottet kunne godt trenge til enkelte reparasjoner som nå Voltaire måtte ta seg av og bekoste, og at grevinnen holdt seg borte fra Paris passet ham tydeligvis utmerket.

I ektemannens slott kunne Émilie og Voltaire sammen fordype seg i sine studier. De arbeidet med Newton og Leibniz, hun var i utgangspunktet en tilhenger av Leibniz, og hun skrev en bok med kommentarer til Leibniz' filosofiske system. Voltaire sier at dersom det noensinne skulle være mulig å finne noe skinn av sannhet i Leibniz' ideer, vil en finne det i Émilie de Breteuils bok. Men studiet av Leibniz ledet den sannhetssøkende forskeren til den store Newton, og Émilie de Breteuil oversatte hele Newtons Principia til fransk. Deretter skrev hun "Algebraiske kommentarer til Newton", og sammen med Voltaire boken "Eléments de la philosophie de Newton", som Voltaire utga i 1738.

Émilie fikk barn med en ny elsker, uten at det ser ut til å ha medført noen særlig misstemning i slottet. Men noen få dager etter fødselen fikk hun feber, og døde plutselig.

Fortellingen om Émilie de Breteuils liv og virke handler minst like mye om hennes mannlige kolleger og kontakter som om henne selv. Det er vel slik at disse mennene i hennes liv hjalp henne frem og stimulerte hennes matematikk, men det motsatte var utvilsomt tilfelle i enda større grad. Hva Émilie kunne ha drevet det til i sin vitenskap om det hadde vært likestilling mellom mann og kvinne kan vi bare gjette oss til.

Hør hele foredraget torsdag 18. mars kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 20. mars kl. 7.03 i P2!

Audun Holme

f. 1938, er professor i matematikk ved Universitetet i Bergen. Han har utgitt bl.a. "Matematikkens historie I. Fra Babylon til mordet på Hypatia" (2001), "Geometry. Our Cultural Heritage" (2002), "Matematikkens historie II. Fra de arabiske vise til Niels Henrik Abel" (2004).

Lyd og video