Utdrag fra foredraget:

Det har foregått en hidjab-diskusjon i Norge i den senere tid. Frankrikes nye lov mot hidjab synes å ha vært utgangspunktet. Diskusjonen i Norge begynte i hvert fall med oppsigelsen av en kvinnelig ansatt som nektet å ta av sitt hodeplagg på jobben.

Deretter har vi sett en protestbevegelse fra noen muslimske kvinners side og vi har vært vitne til en het diskusjon som handlet mest om uttrykksfrihet, religionsfrihet, modernitet, minoriteter, islam og kvinnesyn.

Foto: AFP/Scanpix

Kvinnefrigjøring vs. religion?

De som forsvarte kvinnenes krav til å bære hijab gjorde det enten ved å anse dette som en menneskerett i sammeheng med uttrykksfrihet, eller som retten til å utøve religion. De som kritiserte hidjab eller kvinnenes krav om å gå med hidjab, baserte sin kritikk på forskjellige grunner: ”hidjab er en måte å undertrykke og diskriminere kvinnene på” så ut til å være det mest brukte argumentet. Hidjab ble i følge dette synet påbudt av religionen for at kvinner ikke skulle vekke erotisk begjær hos menn. På denne måten ble kvinnene gjort ansvarlige for mennenes handlinger, noe som er typisk kvinneundertrykkende, ble det sagt.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor noen kvinner insisterte i å bære hidjab, møtte man den åpenbare forklaringen: ”fordi islam påbyr det”. Om kvinnene frivillig valgte å følge Koranens påbud eller om de var tvunget til det, ble også tatt opp. Man var i høyeste grad skeptisk til at noen frivillig kunne velge å ”begrense seg” på den måten. At familien eller det nærmeste miljøet presset jentene til å gå med hidjab var noe de fleste kunne være enige i.

Noen koblet i tillegg fenomenet til islamistiske bevegelser. I følge denne forklaringen som ofte ikke ble ytret åpent, var kvinnene blitt et ledd i politisk islams spill for å ødelegge Vesten og alle verdier Vesten står for. Politisk islams skjulte agenda var å vinne over den ikke-islamske verden og etablere en Guds stat. Kvinnene ble brukt av islamister i et forsøk på å lage ”åpninger” i vestens verdigrunnlag. Uansett hva den ”egentlige” grunnen til å bære hidjab var, ble kvinnene fremstilt som svake, påvirkede, ikke-selvstendig tenkende og ofre.

Foto: AFP/Ph.Desmazes

Redde kvinnene?

Så var det også forskjellige meninger om hva som burde gjøres med dette ”fenomenet”. De fleste i debatten har vært opptatt av kvinnenes beste. Problemet var slik de så det at disse kvinnene åpenbart ikke visste sitt eget beste! De burde vises veien, ja, tvinges om nødvendig, til å leve sitt liv etter modernitetens og demokratiets regler.

Hvis kvinnene var marionetter i de politiske islamistenes hender, måtte kvinnene rives løs fra dem. I de usynlige bilder man hadde i bakhodet, stod det skjeggete menn, krig, fundamentalisme og terror bak kvinnene! Og disse kommer uansett til å ødelegge kvinnebevegelsen, det kvinnesynet og de kvinnenerettighetene som var oppnådd etter en lang og krevende kamp, mente de fleste. Man kunne ikke tillate en tilbakegang i kvinnenes oppnådde status og rettigheter.

De som var for å tillate hidjab, gjorde det primært, som sagt, av hensyn til menneskerettigheter, uttrykksfrihet og religionsfrihet. Man følte generelt verken sympati for kvinnenes krav eller var empatiske med disse kvinnene; dette var en kamel som måtte svelges i demokratiets og menneskerettighetenes navn! Ja, kvinnene burde få lov til å gå med hidjab i frihetens navn. Men i et mer langsiktig prosjekt burde kvinnene (og Islam) moderniseres, ovenfra hvis nødvendig, eller ved å bidra til omdanningsprosessen som nødvendigvis måtte komme nedenfra.

Hva er hidjab?

Ordet hidjab slik det brukes i diskusjoner er synonymt med muslimsk hodeplagg eller det å dekke håret med et religiøst hodeplagg. Religiøst hodeplagg i denne sammenheng betyr ofte plagg som påbys, beordres eller ”i beste fall” anbefales av religionen. Men hvis du spør muslimer som har reflektert over sin tro og religion, vil de si at hodeplagg er bare en del av hidjab. Hidjab er ”en måte å være på i offentlighet”. Hidjab forstås som oppførsel og manerer en skal ha når en snakker eller trer frem offentlig. Kleskoder er en del av kodesettet som fremmer en beskjeden og diskré væremåte: å flytte blikket ned mens man snakker, å ikke snakke høyt eller unødvendig og å ikke kle seg for å oppnå oppmerksomhet er blant retningslinjene i kodesettet. Disse muslimer ville si at det samme prinsippet også gjelder menn, men at graden av diskresjon varierer mellom kvinner og menn.

Noen muslimske lærde betrakter ikke hidjab som et diskuterbart tema og betrakter kvinnenes dekning av hår ned til brystene som påkrevd - for Koranen skal være tydelig på dette punktet:

"Si til de troende menn, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme. Dette er mer sømmelig for dem. Gud er velunderrettet om det de foretar seg. (...) Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn..." (Koran sure 24)

Foto: AP/F.Mori

Hidjab i praksis

Majoriteten av muslimer mener allikevel at å dekke håret ikke er nødvendig og at diskresjon trenger ikke å bli ”oversatt” til visse klestyper. Noen er tilhengere av en middelvei og mener at instruksjonene i de hellige tekstene er tvetydige og at kravet til diskresjon i klesveien varierer individuelt og avhengig av situasjon. Kvinnene til Muhammad var påkrevd å dekke deres ansikt, for ingen skulle tenke på dem som sexobjekt fordi de var ”Mødrene til Troende”; men dette kravet kan ikke forlenges til andre kvinner, mener de.

Bruk av hodeplagg og typen av hodeplagg varierer fra et muslimsk land til et annet, fra et sted til et annet i samme land, fra et strøk til et annet i samme sted, fra et familiemedlem til et annet og til slutt innenfor en kvinnes levetid. Økonomisk tilstand og utdanning kan også skape variasjoner i bruken innenfor samme land, sted, strøk eller familie. Disse variasjoner gjelder den ”tradisjonelle” bruken av hidjab: når man er født i et land, i et miljø hvor man har en naturlig tilknytning til islam.

I flere muslimske land kan det være slik at hidjab ikke er påbudt, men fortsatt likevel kan brukes i det private rom som for øvrig oppfattes slik at det å gå på gaten eller spise på restaurant er del av dette private rommet. I slike land blir en jentes fremtidige religiøse og sosiale tilhørighet mer eller mindre bestemt av foreldrenes forhold til religion. Er man født i en familie hvor moren dekker håret, er sannsynligheten ganske stor for at datteren også kommer til å gjøre det. En muslimsk jentes valg av å bruke hodeplagg i en alder av 13-14 (som er vanligvis alderen der en jente bør begynne å dekke håret sitt) er like lite reelt som en kristen jentes valg om hun skal konfirmeres i kirken eller ikke.

Samtidig gir et sekulært samfunn og en sekulær stat jenter muligheten til å ikke bære hidjab hvis de vil. I det sekulær-muslimske landet Tyrkia, har den verdslige tradisjonen siden dannelsen av den tyrkiske republikken i 1923 vært så sterk at de fleste kvinner i Tyrkia går uten å dekke håret. De som gjør det av tradisjonelle grunner vil man heller ikke se så mye til ute i arbeid. I disse delene av samfunnet har kvinner vært mindre utdannet og mindre arbeidsaktive enn menn – bortsett fra i landbruket. Kvinneundertrykkelse, slik det blir oppfattet i et moderne perspektiv, har altså funnet sted til tross for statsgarantert likhet i samfunnet. Flerkoneri, som har vært opphevet siden dannelsen av den moderne tyrkiske republikk, forekommer muligens fortsatt i mindre utviklede strøk, men er altså sterkt forbudt ifølge loven.

Hør hele foredraget torsdag 24. juni kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 26. juni kl. 7.03, i P2!

Gülay Kutal

f. 1963 i Tyrkia, er informatiker og jobber bl.a. med kunnskapsforvaltning på internett. Hun er leder for Oslo SVs etniske likestillingsgruppe og har engasjert seg i debatter om politisk islam, orientalisme og islamske kvinner. Kutal har bl.a. oversatt Jostein Gaarders ”Sofies verden” til tyrkisk.

Lyd og video