Hvis man først

kommer inn i tankegangen om en virkelighet med mange språkspill – hvordan kommer man seg da bort og vekk fra den igjen? Spørsmålet er vesentlig, fordi det etterlyser en overordnet standard. En målestokk for mangfoldet av språkspill i et samfunn.

Spill: Fotball - et bilde på språket??

Hva er det som regulerer språkspillene mellom presten og advokaten, husmoren og fiskeren? Trenger vi en regulerende, overordnet instans i det hele tatt?

Tja..

Om man ser på vitenskapen som et språkspill, politikken som et annet og kunsten som et tredje – finnes det da et sett av (overordnede) regler som er felles og bestemmende for alle tre spillene?

Underlig hvordan

slike gamle og grunnleggende spørsmål dukker opp i filosofien igjen og igjen – uansett hvor fantasifullt man beskriver verden og filosofisk virksomhet.

Her er det Wittgensteins tanker om språkspill – som var ment å gjøre greie for forholdet mellom språk, mening og virkelighet – som i sin tur gjør spørsmålet om en rettferdig standard for organisering av samfunnet til gjenstand for filosofisk strid.

Ludwig tenkte neppe på at slike spørsmål skulle dukke opp i kjølvannet av tankene om språkspill. Men det gjorde de.

For filosofen Jean-Francois Lyotard gjorde bruk av Wittgensteins ideer om språkspill og kom til at det moderne prosjekt, «moderne tider», er det samme som å gi opp å finne en fellesnevner som formidler mellom politikk, vitenskap, kunst og religion. Noen slik fellesnevner finnes ikke, kunsten er å lære seg å leve i det paradoksale samspillet mellom disse tre verdenene og å anerkjenne forskjellene mellom dem.

Og da rykker

Kinasjakk: Et bilde på kansellispråk?

naturligvis «Die Letztbegrundungs-Athleten» ut, filosofene som støtter seg til Platon og Kant og med stor tyngde framholder at det er mulig å etablere en overordnet standard for vurdering av samfunnsspørsmål, moral og kunst.

(Tyskerne kaller dem Letztbegrundungs-Athleten fordi de skriver så fryktelig tykke bøker).

Og så får vi en repetisjon av Platon og Sokrates kamp mot Sofistenes relativisme. Sånn sett er det jo ikke uten et medfølgende ironisk element at filosofiens historie ruller videre: Ludwig Wittgenstein mente jo at han hadde løst filosofiens problemer.

Dersom han hadde hatt rett skulle jo filosofiinstituttene i London og Paris, New York og Roma, Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø vært avviklet, og filosofene omskolerte – kanskje til interiørarkitekter for alt jeg vet.

Sånn gikk det heldigvis ikke.

Musikken

Ludo: Språkspill fra maktkampens verden?

Jeg prøvde meg forrige uke på å sette Lars Gullin inn i en forskerrolle, slik at vi kunne si at Ludwig Wittgenstein utforsket talespråkets meningsgivende potensial, mens Gullin utforsket barytonsaksofonens melodiske potensial.

At Lars Gullin var en enestående og høykompetent stemme i den svenske jazzens gullalder er det ingen tvil om. Knut Borge har igjen valgt musikk som med all ønskelig tydelighet viser Gullins ferdigheter. Hør selv i lørdagens utgave av Studio Sokrates som du finner som lydfil ovenfor, til høyre. Spørsmål og kommentarer kan du sende til Studio Sokrates, - jeg har en eske filosofipastiller på lur til våre kloke og vennlige lesere.

1: You stepped out of a dream

2: Lover Man

Lyd og video

Lenker