Dokumentaren 'Nyttårsaften' her

Generaladvokat Arne Willy Dahl regnes av mange som Norges fremste ekspert på militær rett, og han har skrevet læreboken «Håndbok i militær folkerett ». Generaladvokaten er Forsvarssjefens nærmeste juridiske rådgiver. Han gir råd i militære straffe- og disiplinærsaker og er også militær påtalemyndighet. Han har også vært med på å utvikle den internasjonale HPCR-manualen for luftkrigens folkerett fra 2010, som ble brukt i forbindelse med bombingen av mål i Libya i fjor.

- Jeg vil ikke, og kan ikke, kritiserer de valgene som ble gjort forut for bombeangrepet i Oslo i 1944. Men det er flere forhold i denne saken som vi tenker annerledes om i dag, sier Dahl.

NRK Brennpunkt har gitt ham kopi av angrepsplanene for forsøket på å bombe Victoria terrasse i 1944, og han har sett filmen og intervjuet med Sønsteby.

Tettbebygd strøk

- Hovedtankegangen rundt forholdet mellom sivil skade og militær fordel er den samme i dag som nå. Det skal være en forholdsmessighet. Men når man vurderer disse tingene, så er det ikke tellingen av døde i etterkant av et angrep som er avgjørende. Det bidrar til forståelsen av alvoret. Det avgjørende er imidlertid hva slags effekt man kan anta at de involverte så for seg på forhånd.

- Og da måtte de kanskje ta høyde for å treffe en del bygårder?

- Ja, det kan skje i et tettbebygd strøk. Men trikken i Drammensveien er et ulykkestilfelle man ikke kunne regne med.

Dahl bemerker at britene i forberedelsen til angrepet på Victoria terrasse gjorde flere ting for å begrense mulighetene for sivil skade.

- De valgte Mosquito-flyet. Det innebar stor risiko for pilotene, men det var det mest presise flyet de hadde, og dermed setter man langt færre sivile liv på spill enn dersom man hadde bombet Gestapo med de tyngre bombeflyene britene hadde til disposisjon. Hadde de gjort dét, kunne de ødelagt hele bydelen, sier Dahl.

Han nevner også at andre angrepsbølge avbrøt, da de ikke lenger kunne se målet på grunn av røyk.

- Dette er helt etter boka, slik man ville gjort det i dag.

Ville neppe blitt godkjent i dag

Til tross for dette, er Dahl tydelig på at de store sivile tapstallene veier tungt. Selv om man trekker fra tapene på trikken som man ikke kunne regne med, snakker man om over 30 sivile nordmenn.

- Hvis jeg i dag ble spurt om å være med på en avveining av et mål i en av konfliktene Norge deltar, ville jeg sagt at verken 70 eller 30 sivile kan sies å være få. I dag ville man satt bremsene på ved adskillig lavere antall forventede døde.

- Jeg kan ikke se for meg hva slags militært mål i Libya eller Afghanistan som kan rettferdiggjøre et slikt tap, sier han.

- På hvilken måte har den militære jussen og etikken endret seg?

- Du må huske at da Europa lå i ruiner etter 2.verdenskrig, hadde begge sider syndet mot kravet om respekt for sivile liv. Tyskerne i Blitz-krigen mot London, og britene i bombingen av tyske sivile som krevde enda flere liv. Da man reviderte Geneve-konvensjonene i 1949, var man ikke modne for å ta dette eksplisitt opp til diskusjon. Først i 1977, i den andre store gjennomgangen av krigens regler, tok man opp spørsmålet om beskyttelsen av sivilbefolkningen. Det endte med to viktige og interessante tilleggsprotokoller, som Norge og de fleste land, men ikke alle, i dag har sluttet seg til.

Beskytte sivile

Den første tilleggsprotokollen forbyr blant annet krigførende parter å bruke sivile som «levende skjold». Og den sier at dersom en part likevel gjør dette, skal den andre krigførende parten likevel ta hensyn til sivilistenes liv.

- Dette kan vel føre til en del problemer? Hva skal Israel gjøre hvis det skytes raketter fra en skolegård i Gaza?

- Nå har ikke Israel signert denne tilleggsprotokollen. Men ja, dette er aktuelle spørsmål. Hvis man etablerer en rakettstilling i en skolegård, bryter man med disse reglene. Og hvis man vet at det befinner seg barn i nærheten av det målet man vil skyte tilbake mot, så krever disse reglene at man forholder seg til det. Alle, også de som ikke har ratifisert protokollen, er enige om at ufrivillige menneskeskjold må spares.

I Oslo i 1944 var det ikke «levende skjold». Men det var en bygning som var et åpenbart militært mål, som befant seg i et strøk med mange sivile omkring.

I følge notatet til John S. Wilson forteller Hauge og Sønsteby at det er få sivile nordmenn i området. Hva tenker du om det?

- Nei, dette er jo det vanskelige punktet. Relativt sett, kan man nok si at det var færre sivile nordmenn i dette området enn på mange andre steder i Oslo. Men med dagens øyne er det ikke lett å akseptere at flere titall drepte sivile er «få». På den andre siden må man ha i bakhodet hva krigen gjør med folk. På dette tidspunktet hadde vi vært i krig i flere år. Det var ikke bare militær etikk og juss som var litt annerledes. Dette var en eksistensiell krise, en krig som utfordret oss fundamentalt. Krig virker forrående på folk. Menneskelivets verdi blir nedskrevet, og man blir mindre følsom for tap og lidelse etter år med krig, sier Dahl.

- Dessuten har vi nå hatt mange tiår med fred på norsk jord. Dette, i tillegg til en våpenteknologisk utvikling med betydelig høyere presisjon, gjør at vi i dag stiller andre krav i de krigene vi nå deltar i.

Libya

I filmen trekker tidligere forsvars- og utenriksminister Torvald Stoltenberg en linje fra opprørerne i Libya, som bad om vestlig flystøtte mot Ghadaffi, og Hjemmefrontens bønn om hjelp fra RAF i Oslo.

- Kjenner du deg igjen i Stoltenbergs tankerekke?

- Ja. Med unntak av et viktig faktum. Han opplevde angrepet på Oslo i 1944, og det gjorde ikke jeg. Jeg var ikke der, og synes det er vanskelig å dømme, sier generaladvokat Arne Willy Dahl.