Roy Mersland, forsker og direktør ved Norwegian Centre for Microfinance research, utalte til Fædrelandsvennen i fjor at Mohammed Yunus ikke burde fått fredsprisen, men i stedet en pris for innovativ bankvirksomhet.

Forskeren er fortsatt en tilhenger av mikrofinans som virkemiddel i fattigdomsbekjempelse, men mener mange har hatt en unyansert tilnærming til sektoren.

– Først hadde vi mange år der tilhengerne fikk råde grunnen og bare presenterte de positive sidene ved mikrolån. Det siste året har pendelen svingt. Det kommer flere kritiske forskningsrapporter, sier Mersland til NRK.

– Ikke minst er mediene nå mest opptatt av de negative effektene. Sannheten ligger nok i mellom der et sted, og har vel gjort det hele tiden, sier han.

Vanskelig å finne dekning

– All forskning baserer seg på teorier og hypoteser. En grunnteori bak mikrofinans er teorien om «financial intermediation», at det er viktig og bra at penger er i bevegelse. Med andre ord at lokale sparemidler blir gjort tilgjengelig som lån for de som ønsker å investere i for eksempel bolig eller forretningsvirksomhet, sier Mersland til NRK.

– Denne teorien står fortsatt sterkt i fagmiljøene. Men det er andre teorier som har vist seg vanskeligere å finne dekning for i praksis, sier han.

– Hvilke da?

– En av teoriene om mikrokreditt har handlet om at kapital er den knappeste faktoren for de fattige. Hvis manglende tilgang til kapital er en viktig bremsekloss for å få virksomhet i gang, er små og raske lån et godt svar på den utfordringen.

– Med hjelp av de nye studiene blir det nå mer og mer tydelig at denne teorien må videreutvikles. Selvsagt er det slik at kapital er en nødvendig faktor i forretningsutvikling, men kapital i seg selv er ofte ikke nok, sier han.

– Uheldig for kundene å kutte ut

Mersland erkjenner utfordringene med at rentenivået i noen tilfeller er svært høyt, og at fattige familier kan ta opp stadig nye mikrolån og i verste fall havnet i en gjeldsspiral av smålån.

Ett tiltak som har vært drøftet, er å innføre kredittsjekk og gjeldsregistre, for å kunne avverge de verste utslagene av dette. Det mener forskeren kan ha mye for seg.

Et annet tiltak er innføring av en maksgrense på rentenivåene. Mersland er enig i at høye renter kan gjøre at institusjonene ikke blir flinke nok til å holde egne kostnader nede.

Men en maksgrense er han likevel kritisk til:

– Hvis rentene blir så lave at det ikke er noen margin igjen til selskapene som driver utlån, risikerer vi at de kutter ut. Det vil være svært uheldig for kundene, sier han.

– Når millioner av fattige velger disse lånene, så er det fordi de mener dette er det beste alternativet blant flere. Vi skal være forsiktige med å frata dem muligheten til å vurdere hva som er best i deres egen situasjon.

Forbrukslån

– Hvilke lærdommer har man gjort seg, som kan bidra til å hjelpe på de negative bivirkningene vi ser i dag?

– De fattige har ikke en jevn, liten inntektsstrøm. Selv i rike Norge er det mange tiltak for å jevne ut økonomien, såkalt konsumglatting. Vi har feriepenger om sommeren, halv skatt før jul - og vi har pensjonsavtaler når vi blir gamle.

– Tenk deg en fattig bonde som har hele inntekten bundet opp til et par avlinger i året. Da kommer inntektene ofte svært ujevnt fordelt. Her kan lånene komme inn og gi en utjevning av forbruket, som virker positivt og stabiliserende på en families økonomi.

– Snakker du om forbrukslån nå?

– I en norsk kontekst høres forbrukslån nokså negativt ut. Men i de sammenhengene vi snakker om her, kan denne type lån bidra positivt. Og så må vi ikke glemme tiltakene som kommer i tillegg til lån.

– Mikrokreditt, altså lån, er jo ikke det eneste. Jeg tror vi i fremtiden vil se et langt større fokus på forsikring og sparing, tiltak som allerede er nokså utbredt på mikronivå.

The Norwegian Centre for Microfinance Research