Tragedie med norske syndebukker

To år etter at Titanic forliste skjedde en tilsvarende forferdelig ulykke med ett av skipene som fraktet folk over Atlanterhavet. I mai 1914 var «Empress of Ireland» på vei fra Quebec til Liverpool med nesten 1500 mennesker om bord.

Samtidig var den norske lastebåten «Storstad» på vei i motsatt retning, lastet med 10.000 tonn kull.

Brått dukket det opp tett tåke og skuipene kolliderte nær losstasjonen ved Fathers Point, ved innseilingen til elven St. Lawrence, som forbinder de store innenlandske sjøene med Atlanteren.

Forklaringene om hva som ledet frem til den fatale kollisjonen stod sterkt mot hverandre, og hvem som hadde skylden i tragedien var uklart.

I kveld sender NRK1 en nyprodusert TV-dokumentar - «I skyggen av Titanic». Der fortelles den glemte historien om Empress of Ireland. For første gang presenteres de norske reaksjonene. Hva skjedde med nordmennene på Storstad som fikk skylden for at 1012 mennesker døde?

Sank på 14 minutter

Ulykken fikk de verst tenkelige konsekvenser da «Empress of Ireland» sank på bare 14 minutter. I stummende mørke og med sterk slagside var det få som kom seg ut i tide.

Etter Titanics forlis var «Empress of Ireland» forbedret, og de reklamerte med «en trygg sjøreise». Det var redningsvester og livbåter til alle, og to dager før siste avreise var det gjennomført en sikkerhetsøvelse ved kai i Quebec, uten merknader.

Selv om det var nok livbåter ombord fikk man ikke satt mange av dem på vannet på grunn av den sterke slagsiden som oppstod.

På «Empress of Ireland» rakk man ikke å stenge alle de tunge dørene som skulle forsegle de vanntette skottene, og store mengder vann spredte seg raskt rundt i skipet.

– «Empress of Ireland» ble rammet på det verst tenkelige stedet, rett i det vanntette skottet mellom maskinrommene, sier historiker David St. Pierre.

Fatale konsekvenser

Det var 1477 mennesker om bord i Empress of Ireland. 465 overlevde tragedien, og bare 4 av 138 barn ble reddet.

Blant de overlevende var de fleste fra mannskapet, spreke menn og passasjerer fra 1. klasse. 3. klasse-passasjerene som hadde lugarer nederst i båten kom dårligst ut av det.

17 av de 26 nordmennene om bord omkom i ulykken. Blant disse var det unge ekteparet Lone med 3 små barn som bodde på 3. klasse i det store skipet. De var på vei hjem til Voss, men alle gikk til bunns med skipet.

Redningsdåd av Storstad

Om lag 350 av de overlevende ble reddet av mannskapet på «Storstad», som får hederlig omtale for sin innsats og gode sjømannskap etter ulykken i granskningsrapportene. Blant de som ble berget var kapteinen på «Empress of Ireland», Henry Kendall.

– You sunk my ship, captain, sa Kendall til den norske kapteinen Thom Andersen.

Kapteinens kone, Fru Anna Andersen, var med sin mann ombord på «Storstad» denne turen. Datteren Eva husker moren ikke orket å snakke om ulykken.

– Hun synes det var forferdelig med disse skrikene i natten, forteller hun i radiodokumentaren du kan høre ovenfor.

Fru kaptein Andersens brev hjem om hva som skjedde ble trykket i flere norske aviser.

• Les også: Fru kaptein Andersens beretning

Norske syndebukker

Det var en opprørt stemning etter at ulykkens tragiske omfang gikk opp for folk. Avisene pekte ut nordmennene som de skyldige i ulykken og mannskapet måtte ha politibeskyttelse.

Det ble raskt satt ned en granskningskommisjon som skulle finne svar på de viktige spørsmålene. Hvem hadde skylden for ulykken? Her sto påstand mot påstand.

• Les også: Det juridiske etterspillet om "Storstad"

Frelsesarmeen holder minnet levende

For Frelsesarmeen hadde tragedien en helt egen dimensjon. En stor delegasjon var på vei til verdenskongressen i London. Av de 167 frelsessoldatene og offiserene druknet 128 i den iskalde elven denne dagen. Blant dem var oberst Maidment og kone, som noen år tidligere hadde ledet Frelsesarmeen i Norge.

Hvert år arrangerer Frelsesarmeen minneseremoni for ulykken på Mount Pleasant Cemetary i Toronto. Selv om det døde flere passasjerer på «Empress» enn på «Titanic» er det få både i Canada og ellers som minnes de mange som gikk med i en av de mest tragiske ulykkene til sjøs noen sinne.

Hvem hadde skylden?

Helt fra starten anklaget rederi og mannskap på både «Empress of Ireland» og «Storstad» hverandre for å ha skylden for den tragiske kollisjonen. Det forelå to helt motstridende vitneforklaringer fra de to skipene.

Begge rederier rettet skadekrav mot det andre fartøyet. «Storstad» ble som følge av dette tatt i arrest, mens «Empress of Ireland» lå sunket i St. Lawrenceelven.

De norske offiserene på «Storstad» mente at «Empress of Ireland» manøvrerte som om den ville passere babord mot babord, på vanlig måte i henhold til vikeplikten

Mens Kaptein Henry Kendall på «Empress of Ireland» mente at skipene ikke var på møtende kurs i det hele tatt. Han mente «Storstad» var nærmere land og at det var god klaring til å passere styrbord mot styrbord.

Begge kapteiner mente den andre båten hadde skiftet kurs i forhold til hva som var signalisert og holdt for høy fart.

Påstand mot påstand

Etter ulykken nedsatte kanadiske myndigheter en kommisjon som skulle granske ulykken.

Commision of Inquiry samlet seg i Quebec 16. juni 1914 under ledelse av Lord Mersey, John Charles Bingham, som to år tidligere ledet granskingene av ulykken med Titanic.

61 vitner ble avhørt og begge parters advokater fikk krysseksaminere dem. Høringene varte i 9 dager og tusenvis av spørsmål ble stilt.

Det norske rederiet A.F. Klaveness hadde en formidabel motpart. Canadian Pacific Railway var verdens ledende passasjertansportør. Det mektige verdensomspennende selskapet hadde agenter og kontorer også i de største norske byene.

Norske «Storstad» fikk skylda

11. juli leverte kommisjonen sin rapport der hovedskylden legges på førstestyrmann Alfred Toftenes og «Storstad».

Toftenes og 3. styrmann Jakob Saxe innrømmet at roret ble lagt helt over. Men alle nordmennene holdt fast på at farten var så lav at skipet ikke rakk å endre kurs før kollisjonen. Men de ble ikke trodd av kommisjonen.

Toftenes fikk kritikk for ikke å ha vekket kapteinen med en gang tåken dukket opp, slik instruksen hans var.

Lord Mersey mente også at Toftenes hadde misoppfattet kursen til «Empress of Ireland» før tåken.

I rapporten sies det at det er vanskelig å vurdere ulykken ettersom vitner, selv fra samme fartøy, har helt ulike oppfatninger og kurs, avstander og tidspunkter.

– Konklusjonen om at den norske båten hadde hele skylden var trukket på et sviktende grunnlag etter vår mening, sier de norske forfatterne Harald Breievne og Atle Johnsen som jobber med en bok om ulykken.

Historiker David Zeni mener det var kritiske røster i internasjonale maritime kretser om hvordan Empress of Ireland hadde manøvrert.

I sin bok «Forgotten Empress» trekker han fram dette sitatet fra tidsskriftet Shipbuilding and Shipping Records 16/7-1914:

"The general impression in shipping circles is that the limitation of the report let the owners of the Empress off pretty lightly..."

Balanse i regnskapet

Ikke langt fra ulykkesstedet er det opprettet et museum viet til tragedien i 1914. Historien man forteller der i dag er at ingen av fartøyene kan lastes for ulykken.

Det ble trolig begått feilvurderinger på begge sider. Mangel på kommunikasjonsutstyr på den tiden er også en viktig årsak, mener museumbestyrer Annemari Boroussa.

De siste 30 årene har flere dokumentarister og forfattere gransket ulykken som kostet over 1000 mennesker livet.

En av dem er den kanadiske historikeren David St.Pierre, som regnes som en ledende autoritet på ulykken. Han mener kollisjonen skyldes mange uheldige sammentreff.

– Det var en tendens i den kanadiske granskingen at vitner i norsk favør ikke ble hørt og at nordmennene fikk mer kritiske spørsmål. Kaptein Kendall har også en tvilsom forklaring med logiske brister, men det betyr ikke at feilen alene lå på den andre båten, mener St. Pierre.

Selv om «Storstad» ble den store syndebukken i kanadisk offentlighet, var det også den gang mange som støttet nordmennene. I nyere tid har flere granskninger konkludert med at feilen i større grad lå hos «Empress of Ireland».

– Etter min mening er det ikke mulig å konkludere. Det ble begått feilvurderinger på begge sider. Tåken var den store syndebukken, mener St. Pierre.

Norsk granskning

Det norske mannskapet avga forklaring til den norske konsulen i Montreal etter ulykken. St. Pierre fant dette utkastet i arkivet på Universitetet i Rimouski. Det er et utkast til «Storstad» sin versjon av ulykken, trolig ført i pennen av førstestyrmann Toftenes.


Skibsinspektør Emil Wettergren skrev 29 oktober 1914 en betenkning der han veiet den norske sjøforklaringen opp den omfangsrike kanadiske granskningsrapporten. Dette ble veiet opp mot de faktiske fysiske forhold, og den faktiske posisjonen på vraket som først senere var blitt kjent.

Hans konklusjon var at Empress of Ireland ikke overholdt normal vikeplikt og hadde skylden for sammenstøtet. Wettergren mente det ikke var grunn til å forfølge saken fra norsk side.

Rettslig avgjørelse om erstatning

Det ble ikke tatt ut noen straffesak mot de norske offiserene og alle beholdt jobbene sine.

Den 27.april i 1915 la dommer Dunlop ved Exchequer Court of Canada til grunn at den norske båten hadde skylden. Erstatningsansvaret for de norske eierne begrenset seg til 175 000 dollar, tilsvarende verdien av eget skip.