– Ensidig klimafokus i oljelitteraturen

Han mener de som skriver fokuserer ensidig på bivirkninger, som forurensning og CO2-utslipp. Nå er han på vei til fødebyen Stavanger, der olje er tema under festivalen Kapittel, som åpner i morgen.

– Vi har en god og kvalitetssterk norsk litteratur, men vi har ikke en litteratur som på noen måte gjenspeiler oljealderen, oljesamfunnet, ja rett og slett oljelivet, sier Aslak Sira Myhre, selverklært «oljeunge», oppvokst med en far som var fagforeningsleder på Rosenberg Verft i Stavanger.

Nå er han litteraturhussjef i Oslo, og overtar snart som nasjonalbibliotekar. Han frykter forfattere som sitter på Østlandet, fjernt fra verdiskapingen, bidrar til forestillingen om at vi har et samfunn som har så mye melk at vi ikke trenger ku.

LES OGSÅ: Snart åpner Stavangers nye superbibliotek

– En del av fortellingen om Norge

– Betyr det noe, Sira Myhre?

– Det er jo farlig, faktisk. Litteraturen er med på å skape vår oppfatning av virkeligheten, hva slags samfunn vi lever i. Vi må minnes om hvor velstanden og rikdommen kommer fra. Det er en del av fortellingen om Norge. Fjerner du noe så viktig som oljelivet fra bøkene, vil mange bli stående uten en fortelling om seg. Ikke minst «vanlige folk», arbeidere.

– På sikt kan det bidra til å skille litteraturen fra folket. Jeg vil ikke skylde på noen, og du kan jo ikke tvinge noen til å skrive om dette, men det et symptom, og det er synd, sier Sira Myhre.

– Hva er årsaken til at det er så få oljebøker, tror du?

– Gjennom moderne norsk litteratur hadde du forfattere som skrev om arbeidsliv og økonomi. Sildefisket, lofotfisket, industrireisingen, sjøfartstida, gruvene på Røros osv. Alexander Kielland var fabrikkeier og forfatter for eksempel. Men på 80-tallet kom denne realistiske, episke litteraturtradisjonen i diskreditt. Det ble ikke lenger ansett som viktig og relevant.

– For det andre har vi fått et skille mellom de som driver med kultur, og de som driver med fysisk arbeid og økonomi. Forfattere har ofte få berøringspunkter med arbeidslivet. Og sist, men ikke minst – mens fabrikkene var tilgjengelige for folk, ligger oljeplattformene ute i Nordsjøen. Så om du vil skrive om det, så har du ikke lett tilgang til det, sier Sira Myhre.

• LES OGSÅ: Mener kulturkutt vil føre til lesestopp hos barn
• LES OGSÅ: Kapittelfestivalen med brev-stunt

«Forfatternes Klimaaksjon § 112»

Også lyriker og litteraturkritiker Espen Stueland er enig i at realismen kom i vanry på 80-tallet, og at tematikken økonomi og arbeidsliv til dels gikk med i dragsuget.

Men nå er det en annen type oljelitteratur som overtar, sier Stueland, som er med i nettverket «Forfatternes Klimaaksjon § 112». Blant forfatterne i gruppa er også Kjartan Fløgstad, Brit Bildøen og Herbjørg Wassmo, viser nettsiden til aksjonen.

– Det begynner å bli en kritisk litteratur som tar klimaproblemene inn over seg, og at oljen er en del av problemet med CO2-utslipp og global oppvarming. Ikke minst er poesien påvirket av det. Forfatteraksjonen prøver å samle gode krefter og jobbe med aktivisme, skriving og arrangementer for å bidra til å snu utviklingen i retning av fornybare ressurser. Akkurat nå er forfatter Agnar Lirhus og illustratør Rune Markhus bokaktuelle med «Hva var det hun sa», et langt klimadikt, sier Stueland.

Men Aslak Sira Myhre mener forfatterne fokuserer for ensidig på klima, miljø og bivirkningene av oljeindustrien, med sine klimadikt og katastroferomaner.

– Det skyldes nok at mange forfattere har erfaring fra miljøbevegelsen, men ikke fra industrien. Og det er symptomatisk. Man skal jo tro, når man følger den offentlige debatten blant intellektuelle, at hele hensikten med oljeindustrien er at vi skal forurense.

– Men dette er jo først og fremst en energikilde, som samfunnet så tjener penger på. Så nå har vi to monologer om oljen i stedet for dialog. I politikken og blant beslutningstakerne er økonomien det viktigste. Men i samfunnsdebatten ellers og i litteraturen er miljøaspektet altoverskyggende. Disse to berører ikke hverandre, og det er synd, sier Sira Myhre.

– Ja, det er en relevant påpekning, sier Espen Stueland. Men han vil ikke kritiserer dagens litteratur. Det finnes også eksempler på forfattere som beskriver arbeidslivet. For eksempel Bjørn Aamodt, som kalles den siste arbeiderdikteren i Norge. Han jobbet på Kværner i mer enn tretti år, og skrev mange dikt fra arbeidsplassen der.

– Heller ikke mye oljelitteratur i USA

På kulturhuset Sølvberget i Stavanger forberedes årets Kapittelfestival for litteratur og ytringsfrihet. Festivalsjef Espen Røsbak sier han måtte til Danmark for å finne den skandinaviske boka dette året som mest eksplisitt handlet om olje – en omskriving av August Strindbergs «Inferno» av danske Ida Marie Hede.

Både Røsbak og bibliotekar Linn Tønnessen påpeker at folk heller ikke etterspør tematiske romaner. De mener det snarere er slik at oljen er et bakteppe, og dermed er mer indirekte til stede i norsk litteratur. Stavangerforfattere som Arild Rein og Tore Renberg skildrer oljerikdommens skyggesider, og krimbøkene til Sidsel Dalen, handler om korrupsjon og profittjag i oljebransjen.

– Heller ikke i USA er det så mye oljelitteratur som man kanskje skulle tro, sier Røsbak. Upton Sinclairs roman «Oil» fra 1927, som var inspirasjon til filmen «There Will Be Blood» i 2007 er en, men en god stund etter gullrushet kom det mange store romaner fra den delen av amerikansk historie. Så det må kanskje gå litt mer tid før oljen kommer for fullt i litteraturen, sier Røsbak.

Kapittel 14 åpner onsdag og varer til søndag.