SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Når du ferdes alene på fjellet eller i skogen så må du selvfølgelig vite hvor du går og unngå farlige steder. Og skal du endatil overnatte der, så må du passe på hvor du stopper. Hvis du tenker på å legge deg på feil plass, så får du en sørgelig og kanskje til og med farlig natt. Dette skjedde med en mann som en gang vandret i disse skogene.
Av og til må man legge seg for å sove på ukjente plasser og i øde torvgammer, der det ofte finnes skrømt. Da må man alltid legge seg med hodet mot døra. Hvis du ikke legger deg slik, får du ikke fred til å sove.
Det var en gang en gammel same. Han hadde hørt at det bruker å være skrømt i torvgammer. Men han trodde ikke på det. Han ville prøve. Han var på vandring en gang på høsten, og det ble veldig mørkt.
Og det var en gamme ved et vann, og han visste om denne gammen. Og han dro dit og gjorde opp ild, kokte kaffe og spiste. Da han var ferdig, la han seg for å sove. Da begynte hunden plutselig å knurre. Men han brydde seg ikke om det, og jagde den vekk. Hunden ble stille.
Men så begynte den igjen. Den knurret og knurret. Plutselig ulte hunden stygt og løp opp på eierens hode. Der lå den og knurret. Eieren jagde hunden bort på ny, men hunden knurret fremdeles.
Det var ingen dør i gammen, så han så vannet hele tiden gjennom døråpninga. Plutselig så han at det kom en veldig svart hund inn i gammen, og den gikk til andre siden av grua. Han hørte den snuse og romstere der på andre sida. Men han tenkte at det kommer kanskje noen som leiter etter rein.
Han trodde at den hunden han så, må være hunden til han som kommer. Da så han at hunden gikk ut igjen. Det gikk en liten stund, så kom hunden kom inn igjen, og den fortsatte å snuse. Og det hørtes at den tygde på bein. Da fyrte han en fyrstikk for å se bedre.
Og mens han fyrte den, hørte han enda hunden der på andre sida. Han så veldig nøye etter om han så hunden løpe ut igjen. Når fyrstikken tok fyr, så han ingen hund på andre siden. Han kunne heller ikke noen hund løpe ut. Og da begynte han å tenke at dette ikke var en virkelig hund.
Men han dro ingen steder i mørket. Han prøvde likevel å legge seg til å sove. Da han nesten hadde sovnet, begynte hunden å knurre igjen. Og han så igjen gjennom døråpninga mot vannet, og da så han at en mannsperson kom fra vannkanten og krøyp inn i gammen. Og når han kom inn, - inn døra, så så han ingenting mer.
Personen forsvant. Da fyrte han opp en ny fyrstikk og lyste overalt i gammen, men han så ingen der, så han la seg å sove igjen. Når han igjen nesten hadde sovnet, var det som om noen tok tak i begge beina hans og dro han ut av gammen. Det var akkurat som om han ikke veide noenting.
Det var som om det var en veldig sterk person, og når han kom utenfor døråpninga, så var det som om noen kasta han over kjerret, bort til en haug, og han fløy veldig høyt over kjerret.
Men han så ingen når han ble dratt ut. Han kjente at det måtte ha vært et menneske som dro han ut av gammen og enda kasta han over et kjerr. Han ble litt skremt da, og han tror nok at der finnes steder med skrømt som ikke gir fred.
Da for mannen inn gammen og hentet nistesekken sin. Så la han seg på den plassen skrømtet hadde kastet han. Og da fikk han fred, han sov der og hørte ikke noe mer. Når han våkna om morgenen så kokte han enda kaffe der på den samme plassen. Men inn i gammen turte han ikke gå, ikke i dagslys engang.
Og når han var ferdig å spise, så dro han videre. Men han er fortsatt redd for denne gammen, og det er andre også som har hørt om det som skjedde.