SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Ja, jeg var det eldste barnet i vår familie, og det var slik at min mor skulle til å få den yngste i søskenflokken. Som er 15 år yngre en meg. Og far dro selvfølgelig med kjørerein til Guovdageaidnu for å hente jordmora.
Men mor mi sa at nå ble hun så syk, hent nu Elle Rávdná, nabokkona. Og det var allerede ganske sent på kvelden, omkring klokka ti. Søstra mi Ánne ble med som følge og så løp vi. Det var veldig mørkt og vi kom dit til nabohuset og de har et slikt håndtak – som man må vri på, det er enda tre på innsiden. De hadde allerede lagt seg, kledde av seg slik fastboende jo bruker – de kler av seg når de skal sove.
Og jeg sier selvsagt at mor har bedt meg hente henne. Hun spør om hvorfor i all verden henne? Hun har nok ikke bedt meg å hente henne. Da brølte mannen hennes skikkelig: «Du hører da vel! Du må bare løpe, og ta med deg saks!» Og hun tok med seg en saks og et eller annet enda, og så løp vi. I en veldig fart selvfølgelig.
Ja og vi kom fram dit og mor mi var allerede – ja barnet var på vei allerede. Kona ba meg komme å hjelpe. Ja jeg måtte jo det og det var virkelig skummelt! Ja og jeg hjalp til der, og det var så fryktelig rart! Og hun sa der, at jeg må holde det våte barnet!
Men det gikk jo godt. Mor mi sa at nå er det ingen nød. Nu går alt så bra. Nu trenger man ikke være engstelig. Og jeg bruker å tenke, det bruker å være fryktelig skummelt når jeg hører at noen skal få barn. De var så skummelt at! Og slik var det lenge. Det var visst slik nesten helt til jeg selv fikk barn.
Og så kom jo jordmora og da hadde vi allerede vasket og ordnet, stelt og varmet masse vann. Og da kom de. Og det var enda nyttårsaften og da brukte det være sånn, at nyttårsbarnet skal få et eller annet i gave. Og det var veldig nærme midnatt, men jordmora skrev ikke det. Hun kunne jo ikke gjøre det når det ikke var sånn, siden hun var født før – så var hun født før. Og da gikk det så bra at, det var så morsomt at vi hadde fått en lillesøster.