SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Niillas-Elles forrige ektemann hadde i blandet mynt gjemt bort verdier tilsvarende hundre spesie- og riksdaler ved noen reindriftssamers vinterboplass, 8 mil sør for Karasjok kirkested.
Han døde, og ingen visste helt hvor han hadde gjemt pengene, selv om man visste hvilket område det var i. Enka hadde sammen med sine slektninger mange ganger forgjeves lett etter pengene, og derfor ble pengene liggende der i et par tiår.
Så skjedde det en gang når Árbe-Sámmol var på reinsamling sammen med broren sin Juhanas, etter at siidaene allerede hadde flyttet sørover. Mens de gikk mellom siidaene, så så de en liten bergspiss og et trangt skar ved siden av. Ellers var terrenget rundt helt flatt med bjørkeskog overalt.
Da utbrøt Árbe-Sámmol for artighets skyld til broren sin: «Se der. Der er de pengene», og for moro skyld gikk de bort og begynte å grafse rundt bergspissen. Til slutt så de en rund ting, det så ut som irret kobber mellom steinene.
Mer så de ikke, men de ropte i glede i munnen på hverandre: «Vi fant det nok, her er pengene». Og de begynte å grave i ura, og de fant en haug med penger, og de fant også morkne biter av et treskrin, som pengene hadde vært i.
De hadde ingenting de kunne ha pengene i, annet en vottene, så de tok hver sin vott og satte pengene i dem. Når de kom til de første lávvuene, fortalte de mens de lo, hvor rart det var at begge skulle miste hver sin vott, den ene høyre og den andre venstre, og nesten samtidig enda!
I et par uker vandret de to videre og samlet rein, og ingen andre fikk vite hva som egentlig hadde skjedd.
Etter en måned kom Árbe-Sámmol til bygda, og når broren kom, så gikk de til Niillas-Elle og snakket om mangt, og til slutt ble det til at de snakket om de pengene og hvilken dumskap det er av folk å putte pengene i jorda og ikke heller sette det i sparebanken.
Niillas-Elle medgikk at det nok hadde vært bedre å sette penegen i banken. Da fikk Árbe-Sámmol anledning til å spørre: «Hvor mange penger hadde den forrige mannen din, og hvor hadde han gjemt dem?»
Niillas-Elle visste området men kunne ikke fortelle akkurat hvor det var. Árbe-Sámmol spurte: «Hva hadde du gjort med det mennesket som begynte å leite etter pengene, og fant dem?» Niillas-Elle svarte: «Vi hadde nok delt pengene».
Da fikk Arbe Sammul visshet om at han kom til å få lovfestet finnerlønn, og så fortalte han at han hadde funnet pengene.
Da var det tredve år siden pengene hadde blitt gjemt.