SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Fossen i Njeavdánjohka - Neidenelva - har alltid vært et viktig sted. Der har det alltid vært godt med laks, som folk har fisket i uminnelige tider. Siden dette var et så viktig sted, har det vært mange som ville fiske der. Og av og til ble det konflikter over Njávdánfossen. En gang kom det en stor gruppe med russere som ville ta over hele fiskeplassen.
Njeavdánfossen har alltid vært en god lakseplass, spesielt før i tida. Derfor var det dengangen mange som tilhørte Njeavdán siida. Men russerne var misunnelige for den gode lakseplassen til østsamene.
En gang kom det en stor båt opp Njávdánelva, og den stoppet der Fosheim skoleinternat er idag. Det var 30 personer ombord. Nå skulle de tilrive seg Njeavdánfossen, og de ville drepe eller jage bort østsamene.
Russerne kom gående opp til Njeavdánsiidaen. Samene hadde selvsagt rømt oppover elva, alle husene var tomme.
Østsamene fisket laks rett på øversida fossen. De brukte en form for not, som man setter stramt over elva, akkurat der fossen begynner. Enda idag fisker noen med den samme typen bruk som dengang. Når laksen klatrer og hopper oppover fossen så faller den oppi nota og kommer seg ikke løs.
Russerne tok denne fangsten som sin egen, de tok all laksen som østsamene hadde fått, og de satte vakter til å passe på, så ikke østsamene kunne røkte nota.
Da foreslår de rømte østsamene lenger opp ved elva at de skal gå å sjekke nota ved fossen og prøve å ødelegge redskapen. Kanskje ville da russerne reise hjem, hvis de ikke får mer laks.
Tre djerve menn dro med båt nedover elva, og de rev hull i redskapen på mange steder. Men russerne, når de ble klar over de tre østsamene, hoppet fulltallige opp i en båt og rodde etter dem.
Østsamene rodde det de maktet, men de klarte selvfølgelig ikke å komme unna, russerne var så mange, så de ble tatt igjen. To av samene rakk å hoppe på land, men den tredje rakk de å slå beina av med en åre, og drepte ham på stedet.
Så ropte de til de to andre: «Kom og snakk med oss på ropestedet». Og dit kom de.
Russerne krevde at: «I morgen skal dere komme å slåss med oss». Russerne sa at de kom til å ha med seg en klubbe hver, som er én favn lange. Og at de av østsamene som skulle være med å slåss, også skulle ha én favn lange klubber med seg. De avtalte å treffes på enga ved selve siidaen. Således ble enige om vilkårene.
Østsamene hadde en veldig stor og sterk mann. Stuorra-Mihkkal het han. De kalte ham også for Gállebeal-vuoras.
De bestemte at han skulle møte russernes høvding. Så lagde samene klubber til seg selv. Stuorra-Mihkkal lagde seg en favn-lang klubbe, de andre lagde seg halvfavnsklubber. Også kvinnene lagde klubber, og de unge guttene likeså.
Så dro de mot Njeavdán siida.
Når de kom til siidaen så sto russerne allerede klare og ventet.
Russehøvdingen, en stor mann, gikk på enga med klubben sin og sa til den nærmeste samen: «Mo-moja te parin kušak siemga golova, do-doja te parin kušat saida golova».
«Nå skal min sønn få spise laksehodet, så skal din sønn spise sei-hodet».
Men slik ble det ikke. Når Stuorra-Mihkkal kom med klubba si, og nærmet seg sammen med de andre, da utbrøt russehøvdingen: «Vi drar!»
Og så gikk de i båten og seilte vekk derfra, og det kom aldri mere russere dit.