SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Når en fødsel nærmer seg for en kvinne, så trenger hun hjelp. Og den som før i tiden brukte å hjelpe, var en spesiell person, henne kalte de sealgeeadni. Og på hvert sted fantes det en slik, hun var høyt verdsatt og var viden kjent. I Olmmáivuopmi, her i nærheten, bodde det en sealgeeadni. Og som du her skal få høre så var det ikke bare mennesker som trengte hennes hjelp.
Det var en gang noen reindriftssamer i Olmmáivuopmi, de hadde siida på Čorrogieddi. Så var det at en halvvoksen jente forsvant. Folket lette etter henne men hun var ikke å finne noe sted. Og de visste ikke hvor hun hadde blitt av.
Det gikk lang tid, så kom siidaen igjen tilbake til det samme stedet, og der var også denne kvinnen - sealgeeadni. Så kom det en ukjent kvinne inn i lávvuen, hun sa: «God dag svigersøster». Sealgeeadni svarte, men hun kjente ikke gjesten. Gjesten sa: «Vær nu så snill å bli med meg en liten tur», men det ville hun ikke.
Da ba hun igjen: «Bli med meg en tur, ikke vær redd, du kommer snart hjem igjen». Da dro de, og de gikk en liten stund, til de kom til en stor tue.
Da åpnet det seg en dør, de gikk inn, og der var det et hus. I huset var det en ung kvinne som lå i barsel. Der var og en ung mann og en gammel gubbe. Da sa den mystiske kvinnen som hentet henne i lavvuen: «Sett nå hendene på jenta di». Da fødte hun et barn. Først nå kjente hun igjen jenta, det var jo hennes egen datter. «Dette er din datter som ble borte. De ser dere, selv om dere ikke ser dem».
De lagde i stand seng til jenta og ga henne mat etter at hun hadde født. Den mystiske kvinnen sa: «Men til deg gir vi ikke mat, for du skal dra hjem. Hvis du ikke skulle dratt så hadde vi gitt deg mat, for hvis du spiser hos oss, kommer du ikke hjem».
Hun sa strengt: «Du skal ikke sørge over din datter».
Da åpnet døra seg og sealgeeadni var igjen oppå jorda, og hun hadde ikke annet å gjøre enn å vandre tilbake til siidaen.