SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Øst for Badje-Sohppar er det et høyt fjell som heter Guorpmit. Det er der på sørsiden av bilveien. Rundt Guorpmit finnes det mange vann hvor folk bruker å fiske.
Før i tiden, og kanskje den dag i dag, fantes det háldit - underjordiske - , og slike vannháldit, som bodde der, - og folk måtte selvfølgelig forhandle med háldene hvis det skulle gå dem vel.
Og da var det i gamle dager en fisker som bodde ved et vann ved foten av Guorpmit.
Han kjente vannets háldi godt og de holdt en god tone. Derfor fikk han ofte masse fisk.
Så en høstmorgen hadde han dratt tidlig av sted for å røkte garn i et vann han vanligvis ikke brukte å fiske.
Mens han er borte, så dukker det opp en gammel kjerring i gammedøra hans.Med vakker stemme og smilende munn foreslår hun for mannens kone:
«Dere har bodd her fredelig i hele sommer. Men nå, når det har blitt høst, så er det på tide for oss å skilles. Jeg må reise til vinterboplassen min. Men før jeg drar så vil jeg levne litt mel til dere.»
Når kona hørte det, kom hun ut av gammen. Utenfor så så hun fem store pene kjørerein. Brunsorte rein med ganske store horn. Der stod de, utenfor gammen hennes, og hver rein hadde en slede. Og fremst i raiden stod den gamle kjerringa.Hun holdt den fremste kjørereinen i tømmen. Kjerringa hadde en veldig vakker pesk også, så kona.
Når kona så det så gikk hun inn i gammen, og lukket døra.
Der satte hun seg ned for å tenke hvordan hun skulle gjøre det for å få det melet som den underjordiske hadde lovt henne.
Hun visste ikke annen råd en å kaste ut en tom sekk.
Litt senere kommer gubben hjem. Han spurte:«Hvorfor har du lagt en tom sekk utenfor?»
Da fortalte kona hva den gamle kjerringa hadde sagt. Hun hadde villet gi mel før hun dro. Da gubben hørte det, sa han: «Du er bra dum når du ikke skjønner bedre.»
Kjerringa skulle jo ikke gi mel, det var noe annet. Da hentet gubben sekken inn.
«Skynd deg, sa han, kok kaffe og lag til fisk. Vi må snart dra.»
Kona spurte:« Hvor skal vi dra?» Da spurte gubben:
«Hvilken retning hadde kjørereinene hodene sine da kjerringa skulle dra?»
Kona viste hvilken vei de hadde stått. Det var et lite vann ved siden av det store vannet, der de hadde gammen deres. Da sa gubben: «Nå skjønner jeg alt. Vi skal sette nota i det vannet.»
Da dro de dit med nota og satt den i vannet. Da de hadde trekt nota to ganger så hadde de fanget veldig masse fisk, det var sik.
Det var nemlig slik, hadde gubben funnet ut, at melet som den underjordiske hadde snakket om, betydde små sik. Og like etter at de hadde trekt nota for andre gang så ble det veldig kaldt. Det varte ikke lenge før vannet var fryst til.
Men nå hadde de såpass med fisk at de klarte seg gjennom vinteren.
Småsikene, som den underjordiske hadde gitt dem, fødde de to hele vinteren.