SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Denne dalen heter Ulddašvággi. I dalen er det flere steder med «uldá», - hulder, i navnet.
Her fantes det huldre, kanskje finnes de ennå.
Huldrene lever på samme måte som vi vanlige folk, det er bare det at vi ser dem ikke.
Huldrene blir bare sett av de dem vil bli sett av.
Før i tiden var det vanlig at folk ikke bare så huldrene, men møtte dem og snakket med disse underjordiske.
Her kommer en historie om en ung gutt som møtte en slik:
En solskinnsdag var det en gutt som var å plukket multebær i myra.
I denne myra var det et sted man kunne hoppe over et langt smalt myrhull, til den andre sida.Gutten oppdaget en jente på andre siden, en veldig vakker jente med fine klær.
Gutten fulgte nøye med hulderjenta, og da hun snudde ryggen til han, hoppet han over på hennes side av myra, og grep fast i beltet hennes.
Jenta la seg ned på magen med ansiktet hardt mot bakken, så gutten ikke fikk se øynene hennes. Selv om gutten trakk i beltet hennes dagen lang, så fikk han ikke se øynene.
Jenta var veldig sterk, så gutten fikk ikke sett øynene og ansiktet hennes i det hele tatt. Gutten tok av henne beltet og silketørklet hun hadde om halsen, men jenta rikket seg ikke av flekken.
Han tok med beltet og tøklet og gikk hjem til gammen for å sove.
Over midnatt kom jenta og stod i gammedøra, men hun kom ikke inn.
Hun ba og ba om å få tilbake beltet og silketørklet, men hver gang svarte gutten; - Kom hit til meg så skal du få de.
Jenta kom ikke. Tidlig, tidlig på morgenen gikk jenta hjem, uten beltet og tøklet.
Ved samme tid neste natt kom jenta tilbake til gammen, stod i døra og ba om tingene sine. Gutten svarte som før; «Kom inn hit til meg, så skal du få beltet og tørklet».
Men jenta kom ikke, og måtte gå hjem tomhendt. Da hun kom tilbake for tredje gang, ba om å få tingene, og fikk det samme svaret, begynte hun å gråte.
Hulderjenta sa til gutten;« Mor og far har kjeftet i tre dager fordi jeg har mistet beltet og tørklet. Du må gi dem tilbake til meg, for jeg får helt sikkert enda mere kjeft hvis jeg ikke får de med meg hjem nå! »
Jenta gråt lenge, og ble plaget av gutten helt til det ble nesten morgen, men til slutt kastet han beltet og silketørklet tilbake til henne, for hun gråt for ille.
Jenta ble glad for tingene og gikk hjem.
Og gutten la seg til å sove.