SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Mitt navn er Máret, de bruker å kalle meg Šelgon Joreha Máret.
Jeg var en gang og kjørte med bil, jeg hadde dratt - eller jeg og svigerinna mi.
Reinflokken vår hadde trukket opp på veien. Jeg og svigerinna mi hadde dratt for å sjekke.
De andre hadde knyttet strie der ved den smaleste plassen så de ikke skulle komme seg over elva.
Det er der ved nordenden av Ávžejávri, der er det veldig smalt og på høyresida er det enda en grunnmur.
Og vi hadde knyttet strie der ved elvebredden så de ikke skulle komme seg over elva, til andre siden.
Jeg og svigerinna mi kjørte med bilen, og akkurat når vi kom dit til grunnmuren så forsvant lysene på bilen.
Jeg bremset, skvatt, og bremset igjen - og jeg utbrøt: - Herregud, hva skal vi nå gjøre, det ble mørkt. Vi har ikke lys.
Lysene forsvant plutselig og vi var midt på veien.
Så vridde jeg på bryteren, og lys ble det.
Da ble jeg litt skremt, jeg tenkte at noe var det nok; det der også. Noe som ikke jeg har trodd på, men nå opplevde jeg det selv - og da kunne jeg kjøre igjen.
Da kjørte vi dit, og snudde tilbake igjen når vi så at det ikke var rein der.
Det er en grunnmur på høyresiden av veien, og…men jeg vet ikke om det er sant det jeg har hørt, for jeg har hørt fortellinger om at når tyskerne var her da skal de liksom ha kastet noen i vannet, da under krigen.
Hvor sant kan det være?