SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Når barna lekte eller vasset for mye eller svømte på farlige plasser, så pleide foreldrene å skremme barna med 'cáhcerávga', vanndraugen.
«Hvis dere ikke kommer i land, så kan draugen ta dere med til havets bunn».
De eldre havfiskerne sa at de ofte hadde sett draugen. Denne fortellingen er fra en øy i nærheten av Ráisvuotna, der Návuotna begynner. Øya heter Ávku.
Der pleide fiskerne å bo når de hadde behov for å gå i land, men der bodde det også noen andre - draugene.
På en fiskerøy var det et hus. Det hadde fiskerne reist så de kunne bo i det når det ble mannsjitvær. Det var et stort hus med mange rom.
Draugene hadde tatt huset til festhus. De hadde et eget tidspunkt da de til stadiget holdt bryllup og fest, og dette visste menneskene, - at draugene kom og holdt brullyp.
Så kom tiden for draugene, da det var deres tur å bruke huset til fest. De hadde noen som skulle gifte seg. Husmennene visste at nå kommer draugene, og dro vekk derfra, men de levnet én mann igjen, sånn at draugene skulle gjøre slutt på han.
Mannen som ble forlatt gikk inn i huset og lette seg gjemmested. Det fant han bak en mur, og gjemte seg der.
Han hadde en gammeldags børse med seg, og den var ladd. Og der ventet han på at draugene skulle komme.
Da så han plutselig først at det kom en frue inn som hadde et belte om livet med nøkler hengende rundt hele beltet, slik at det klirret da hun gikk rundt på gulvet.
Hun kjente fremmedlukten i huset, men hun så ikke mennesket som satt gjemt bak muren. Fruen gikk ut igjen for å hente de andre, og de kom inn alle sammen. Først bar de inn et bord som de satte midt på gulvet, og fylte det med all slags sorter mat og drikke.
De hadde bare sølv- og gullfat og skjeer og panner og gafler og bordkniver og lysestaker og benker, og uttallige sølv- og gullsaker og all slags pynt av silke, og ull av all slags sort.
Draugene begynte å sette seg for å spise og drikke.
Da tok mannen som satt bak muren til å sikte med børsa, rett på frua med alle nøklene hengende rundt kroppen. Og han siktet akkurat på midten, der beltespenna på nøkkelbeltet var.
Han trakk av, og han traff. Da falt beltet ned, sammen med alle nøklene.
Resten av gjengen ble skremt, og frua også, så de la på fullt sprang ned i vannet, så vasspruten sto. Mannen fikk da alt sølvet og gullet og han ble så rik at det var nesten grenseløst.
De to som med vilje hadde levnet mannen igjen for at han skulle bli drept, kom tilbake. Da de så hvor rik han var blitt spurte de: «Hvordan har du blitt så rik?»
Mannen svarte: «Dere blir nok også så rike som meg, bare dere gjør som jeg sier».
De skulle gjøre som han sa, så de også kunne bli rike.
Da sa mannen, han som virkelig var blitt rik, at «dere skal komme hit når draugene har fest, dere skal gå inn, og dere skal stille dere på hver deres side av døra, inntil veggen. Og jeg forteller resten etter at dere har gitt meg skyss vekk fra denne øya».
Da ferget de mannen vekk fra øya og de ville ikke engang ha betalt.
Først når han kom seg på land fortalte mannen til de to andre: «Dere drar tilbake til øya og så samler dere alt rask og rusk og skit dere finner, så fyller dere huset med det. Så går dere å står der jeg ba dere om, helt til draugene kommer inn.
Der skal dere stå helt stille, til alle har kommet inn, så skal dere si: «Dere har samlet alt dette rusket, rasket og skitten her, nå må dere rydde dette huset, og gi alt dere eier og har til oss».
Men draugene ryddet vekk de to mennene istedet, så godt at ingen den dag i dag vet hvor de har blitt av, og de ryddet huset og holdt bryllup der. Og når de ble ferdige så dro de vekk igjen.