SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Året var 1945 og andre verdenskrig var nettopp over. Tyske styrker hadde brent bygder og byer over hele Finnmark. Og folk hadde mange triste og ubehagelige minner etter de fryktelige årene som hadde vært.
Så en dag gikk tre jenter mot Gearretnjárga, her på andre sia av Skáidejohka. Anna Marja Sara Buljo var en av dem.
Ja vi gikk dit, tre jenter. Jeg var bare en liten jente. Vi var der en tur, og ved en husplass overnattet vi - de hadde brent alt, der var ingen mennesker å se.
Det var veldig varmt, vi hadde satt opp et lite telt vi skulle sove i. Så våknet vi av at det vandret folk på husplassen.
Det var som høylytt stamping med sko, det klinget høyt når jernskoene slo i hverandre.
Og jeg forsto ikke at dette kunne være spøkelser. Så sa kusinen min; "Nistesekkene våre. Hent dem hit - hvis de roter i dem der ved ve.... "
Jeg løp og hentet, det var veldig nært, som herfra til det huset der. Og da var det plutselig ingenting å se eller høre!
Jeg krøp inn til vennene mine, og så hørte vi igjen at det begynte å marsjere. Nu turte vi ikke se mer, de forsvant bort mot sjøen, bort etter fjæra der. På den tiden var det ikke bilvei, bare stiene til folk.
Og hva kan det ha vært? Var det spøkelser? Jeg tror ikke det, jeg tenker at det var nok egentlig ingenting der. Men det må jo ha vært noe, huldrer eller tyskere, som egentlig hadde reist - kanskje det var åndene deres?