SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Det er ikke mer en femti år siden dette skjedde. Her på nersida av meg hadde jeg et par som naboer. De het Jørgen og Janne.
De hadde sommerboplass der i skogen, ved Čearpmatgieddi. Om våren brukte de å flytte dit med kyrne, og der bodde de helt til juni før de kom ned igjen.
De bodde der på sommerboplassen. Vi var på tur opp, og vi hadde tre kyr med oss. Vi var nesten framme da en av kyrne falt i elva. Det var rundt sankthans og det var mye vann i elva, det var flom.
Jørgen var en svær mann, han tok bare tak i bjelletauet på kua og trakk den opp av elva. Kua fløyt ikke, den sto bare der på bredden, men den kom seg ikke opp.
Jaja, vi gikk opp til Čearpmatgieddi hvor sommerplassen var, og der beitet kyrne på enga, og om kvelden tok de kyrne inn.
Men denne ene kua, den var ikke helt frisk - det hadde skjedd noe med den da den falt i elva.
Men de tok kyrne inn, og om kvelden når Janne skulle melke dem så hadde ikke kua melk. Ikke en dråpe, men de tenkte ikke så mye over det.
Neste dag gikk de i fjøset om morgenen og skulle melke, da hadde den litt melk. Men den ble ikke melket. De slapp kyrne ut på enga til det ble kveld igjen.
Kua hadde vært sammen med de andre kyrne på enga. Men kua kom ikke til fjøset om kvelden, ei heller til gammen.
De dro og lette etter den i skogen, men de fant den ingen steder. Da de kom hjem så ser de at det stod en ku der, ved gammen, og den ville inn. Det var en kvit ku. Men de slapp den ikke inn.
Den sto der utenfor, hele natta sto den der utenfor fjøset. Og om morgenen sa Janne at hun skal prøve å melke den, for å se. Men hun tenkte for seg selv: "Er nå dette en ordentlig ku?», for det var en så kvit og fin ku.
Janne melket kua, og den hadde masse melk. Og når de slapp ut de to andre kyrne så ble den kvite kua med dem til skogs.
Og om kvelden kom de tilbake, alle tre. De tok kua i fjøset og den var der hele sommeren, den kua. Og folk visste om det, de sa det var en "Háldegussa", en ku fra de underjordiske, hverken mer eller mindre, det var en slik ku.
Så kom tida da de skulle begynne med slåtta her nede. Og jeg var nok en gang og hjalp dem med å drive kyrne ned. De hadde sendt bud at jeg måtte komme å hjelpe Janne med det.
Jørgen hadde slått hofta og han kjørte så med hest, mens jeg og Janne skulle drive kyr.
Og det var et gjerde der på nersida av sommerplassen. Der var det to trær som gikk over stien vi kjørte hest på. Så sier Jørgen; «Når vi kjører forbi der, så skal du skyve stokkene ned fra gjerdet så det er åpent. Det skal ikke være et gjerde der når det ikke er folk der. Det skal være åpent. Det er et beitegjerde oppover der».
Som sagt så gjort, når han kjørte gjennom gjerdet så tok jeg stokkene og satte dem der han hadde forklart.
Og så dro vi nedover. Og kyrne de gikk. Og når vi kom opp så var det et hull der, en skrent. Og de forsvant over skrenten, kyrne. Vi så dem ikke lenger. Den kvite kua var jo også med dem. Men når vi nådde dem igjen, så var ikke den kvite kua med lenger.
Janne hadde enda knytt et tørkle på kua før hun satte den i fjøset, sitt eget tørkle hadde hun knyttet rundt halsen på den.
Når vi da nådde igjen kyrne, så var ikke den kvite kua der, men den kua som hadde forsvunnet om våren, var plutselig kommet tilbake. Og tørkleet lå i gropa. Og jeg tok tørkleet, og Janne sa at jeg skulle beholde det. Og det gjorde jeg.
Og folk sa at: «Ja, det var en "Haldegussa", hverken mer eller mindre.»
Det er en god fortelling. Den får tro, den som vil.