SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Her i denne fjorden er det en øy som heter Lohkkasuolu, og det er den som du ser der, midt på fjorden. På den øya bodde det, eller kanskje det enda bor der, et par. De levde sammen ganske lenge, i hvertfall et par tusen år.
Men gubben begynte å bli eldre. Da la kona hans merke til at inne i Jiehkkevuotna bor det en jette-gutt som i hennes øyna var ganske pen, og mye yngre.
Kona begynte oftere og oftere å kaste blikk på jette-gutten, og det likte selvsagt ikke gubben hennes. Så en dag ble han så sint, at han tok en bit av et berg og kastet etter kona. Men han kastet ikke så hardt, så steinen falt ned i fjorden her og ble til en av øyene her.
Så gikk det noen tusen år, og kona ser enda etter den unge jetten. Gubben hennes blir bare gråere og eldre, og hun ser stadig dit mot jetten. Gubben legger merke til det og blir sint.
Han tar en bit til av berget, og kaster det etter kona. Den falt med et digert plask hit i sjøen, og det ble til enda en øy i fjorden.
Det gikk et par tusen nye år, og kona ser fremdeles etter jetten, gubben hiver berg, og det blir øyer over hele fjorden.
Til slutt fant kona ut at det er nok ikke så farlig, og hun begynte å gjøre alvor av å ta kontakt med den yngre fyren, med jetten.
Men da ble gubben fryktelig sint. Han lette lenge, og han fant et stort berg som han tok og skulle kaste. Nå skulle han vise for den svikefulle kona at han såvisst enda hadde krefter. Så kastet han berget. Og han var bare en hårsbredd fra å treffe kjerringa.
Når du kjører forbi Lohkkasuolu, så ser du at det er en øy som er delt i to deler.
I bukta midt på øya, der falt steinen, da for lenge siden. Og i den andre enden, der i bakken, der ser man enda den dag i dag kona som står der.
Og i det siste, så langt tilbake som dagens folk kan huske, har ingen hørt noe fra det gamle paret. De lever kanskje et stille, fredelig liv.