SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
I riktig gamle dager levde det en ung ugift mann på Návuonas østbredd, og nå skal du få høre hvorfor han aldri fant seg kone.
En høst, rundt mikkelsmessetiden, dro en gutt til fjells for å leite etter noen sauer som hadde vært borte et par uker.
Mens han gikk etter viddene så forandret alt seg, rett foran øynene på han. Det virket ikke som han kjente seg igjen, selv om dette skulle være velkjente trakter. Plutselig dukket det opp et hus for han, og døra sto på gløtt.
Han gikk inn. Der var det en gammel mann, og en ung jente. Han begynte å prate med dem. Nå så han at han hadde kommet til de underjordiskes hus.
Den gamle mannen og jenta så at gutten begynte å bli engstelig, så derfor snakket de veldig vennlig med han. Gutten spurte om det bare var de to som bodde der. Den gamle svarte at de var flere, men at de andre hadde dratt i kirka i Frakfjord, der har de en kirke.
«-Er du gift?», spurte den gamle.
«Jeg er ikke gift», svarte gutten.
Og hvem skulle vel han ha giftet seg med, ingen jenter ville vel ha han.
Jenta, det var dattera til den gamle, sa: «Hvis du vil ha meg, så vil jeg også ha deg, og far lar nok det skje.»
Gutten svarte: «Vi kan vel ikke leve sammen, vi er jo folk av to forskjellige verdener.»
«Du kan ikke bo hos oss, men jeg kan bo hos dere», sa hulderjenta.
Da ble de enige om å gifte seg, men så spurte gutten jenta:« Hvordan skal vi fullbyrde denne saken?»
Jenta svarte:« Om et halvt år fra idag skal du igjen komme til disse fjellene. Da dukker jeg opp, og blir med deg. Og vi må så døpe og konfirmere meg i Skjærvøy kirke, for mitt navn finnes ikke i deres bøker. Du skal ikke være redd for at jeg ikke klarer meg i konfirmasjonsskolen, for bøkene mine kan jeg godt.»
Sjøsamegutten likte jantas forslag og ville ha et kyss av jenta, som bekreftelse på avtalen. Jenta nektet ham ikke det.
Den gamle godtok alle forslagene og fortalte enda hvor gutten kunne finne sauene sine, de hadde sett dem like før. Gutten gikk ut og kom igjen til den virkelige verden. Og alt han hadde sett, forsvant for øynene hans. Han gikk videre, og der fant han sauene, akkurat der den gamle hadde sagt de var.
Da han så kom hjen, så gikk han til en mann som hadde en almanakk. Han så etter hvilken dag som treffer om et halvt år, men han fortalte ingen noe videre.
Da det ble vår, og det hadde gått et halvt år etter hans regning, så gikk han til de samme fjellene. Der gikk han fram og tilbake i tre dager, men han hverken så eller hørte noe, så han gikk tilslutt hjem igjen. Han var halvt angrende for at planene ikke lyktes, men han var halvt glad for at han ikke trengte å gifte seg med en underjordisk.
Noen uker etterpå, rundt sankhanstider, dro han til Segelvik med en liten båt for å fiske, slik han hadde for vane. På den tiden var det bare en liten fiskergamme der, som det rente en bekk forbi. Den brukte det å være vanskelig å ta seg over når det var flom.
En kveld når han hadde kommet på land fra fiske, så kokte han fisk og løftet fiskegryta utenfor gammedøra. Når han holdt på med å øse fisk, så så han at på andre sida av bekken kommer det et kvinnfolk gående mot ham etter fjæra.
Og når han så at man ikke kom seg over bekken annet en med båt, så løp han inn med fiskekaret og skyndte seg ut igjen for å hente henne over med båten sin.
Men da han kom ut, så så han ikke henne lenger.
Det var en åpen slett plass, og det hadde ikke vært mulig å gjemme seg noe sted på den korte tiden.
Han gjettet, og han kjente på seg at det nok var den underjordiske jenta, og han angret på at han ikke hadde løpt ned til båten med en gang for å hente henne over.
Han så og speidet en liten stund, men det var ingenting å se, så han gikk inn i gammen, spiste fisken, og la seg til å sove.
Da drømte han at hulderjenta kom å begynte å snakke med ham. Jenta anklaget ham og sa: «Du har et veldig dårlig regnehode, siden du ikke klarte å regne halvåret, selv om du så i almanakken. Du kom på fjellet dagen etter at tiden var inne. Jeg så deg nok, der du gikk i tre dager, men jeg holdt ikke av deg da. Nå kom jeg igjen, og skulle gjenfinne meg med deg. Jeg trudde du skulle hente meg over elva, siden jeg var så nær bredden. Men fiskekaret ditt var deg kjærere enn meg. Du skal ikke vente deg at jeg kommer for øynene dine en tredje gang. Kysset du fikk fra meg i høst på fjellet skal gjøre munnen din smakløs, slik at du ikke kan kjenne om maten er salt, usalt, god eller stygg.»
Da forsvant jenta for øynene på han.
Fra den dagen kjente ikke gutten hvordan maten var, og slik forble det selvfølgelig, helt til hans dødsdag.