SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Det var en vis og klok gammel same som kjørte hit til Ivgobahta med en lang reinraid. Han kjørte gjennom en bygd og så kjørte han til neste bygd. Når han kom til denne bygda så hørte han at der rækte det en mystisk sykdom som ingen folk kjente, men de tenkte at det kunne være svartedauen.
Dette hørte samen og han gjettet at når han kjørte vekk fra bygda, da kommer nok sykdommen til å følge med han. Så han stilte raiden etterhverandre, og han hadde en reinskinnspulk som hadde fullt av reinskinn surret fast. Den pulken satte han lengst bak, for han tenkte at sykdommen sikkert fulgte med han, så sykdommen kunne sette seg mellom skinnene.
Når han var ferdig så kjørte han mot Ivgubahta med den lange raiden, og han visste at på turen kommer det en stor elv, der det var et stort heng som den store elva rente over, slik at det var en stor foss, slik at det ble helt vitt der den gikk over henget.
Så han kjørte like inntil fossen med den lange raiden sin, og han stelte det slik at den bakerste pulken var like ved fossen. Så han stoppet og åpnet og søkte gjennom hele den første pulken, men han fant ingenting, og slik søkte han gjennom ni pulker mens han kjente godt etter om han fant eller kjente noe merkelig i dem.
Og da kom han til den siste pulken, den som hadde reinskinn. Han surret av pulken og så gjennom hver brett av reinskinnene, om han fant noe merkelig.
Da han hadde lett halveis gjennom skinnene, la han merke til noe vitt inne i hårene på et reinskinn. Det så ut som snørr. Da regnet han med at svartedauen hadde fulgt han, og at den hadde gått mellom skinnene. Da surret han fast skinnene hardt på pulken igjen og kappet dragtauet og skøv pulken fort ned i den frådende fossen, med skinnene på, slik de var surret fast.
Og smittesyken, som hadde gjemt seg mellom skinnene, ble også sent i fossen, og på den måten tok han knekken på den drepende svartedauen. Og siden da har det ikke ryktes at pesten har fått herje noen sted i disse områdene.