SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Om vinteren bor Junnán, eller Johan Mahtte Eira, her ved Áidejávri, og i disse områdene gjeter han flokken sin vinterstid. Hele livet har han vandret på fjellet og etter hvert hørt og sett naturens mysterier.
Bojena-Máhtte var drengen min og vi var på flytting. Vi holdt på å flytte fra vinterbeitet til sommerplassen og vi hadde stoppet ved Ráišjávri, på en plass som kalles Lieppesčorru. Og vi levnet flokken ved Lieppeščorru og på den tiden brukte det å være veldig gode beiter, du ser det at flokkene var ikke så enormt store på den tiden - og det var enda mye oppas - dypsnø. Og det var ikke denne maskintiden der man jager flokkene over alt og slik. Og der på land ved vannet hadde militæret et hus som de hadde laget. De hadde også laget et sånt gjestehus - et rom. Der gjester, slike vandringsfolk kunne stoppe og overnatte. Og de hadde også skaffet masse ved dit, så det var ved klart og veldige greier.
Vi stoppet der og begynte selvfølgelig - det var tidlig på morgene når vi kom dit og solen begynte å steike. Vi begynte å spise og i den tia var det veldig mye rype slik på våren, når man stoppet så skrattet de hele tiden der omkring. Det har også tatt helt slutt, det har blitt noe helt annet nå - det høres ikke lenger.
Vi var der å hadde kaffe og vi ble ferdige og la oss. Du vet man blir veldig trøtt når man har vært på flytting. Det går ikke så fort med kjørerein og de var tamme - flokken var veldig tam på den tiden. Den går for det meste, av og til luntetraver enden. Ja vi la oss da, og så sier kameraten min «Hører du noe?» Jeg sier: «Jeg hører. Ja jeg hører». Han sier: «Hva hører du?» «Jeg hører skriking, som barneskrik. Det er det jeg hører». Han sier at det er det han også hører. Han ga ikke mere lyd fra seg, men vi lå veldig stille, og da skriker den noe veldig - som om det er noe i vranghalsen enda!
Da for kameraten min opp og sa: «Vi må nok dra å se hva dette er for noe. Dette virker ikke å være rett!» Jeg sier: «Nei det er det nok ikke. De er nok det skrømte de brukte å kalle for det. Det er selvfølgelig eahpáraš - en utbyrd!»
Vi gikk i gangen og vi hørte ikke noe mer da lenger. Det virker som, det er et annet rom , som militæret har låst til seg selv, de har sakene sine der - hva nå de en har, og det er gang i mellom. Vi gikk i gangen og vi hørte ingenting mer. Vi gikk ut og så, og flokken beitet så helt fint der. Da gikk vi inn igjen, drakk kaffe og la oss igjen. Når det ble stille så begynte det igjen. Det roper så det ikke er spøk!
Da sier Máhtte at han tar reinskinnet og går i gangen. Jeg sier: «Ja det gjør du. Jeg blir igjen her og ligger». Han gikk dit og la reinskinnet på gulvet og øret mot det, og når det ble stille så begynte skrikingen igjen. Og det skriker veldig! Nå skrek den ganske lenge og Máhtte hoppet opp derfra og da stoppe det. Jeg tenkte at hva i all verden er det der? Jeg begynte nesten å bli redd. Det der er nok eahpáraš. Jeg har ikke hørt det der noen sinne før!
Nu kom han inn igjen med reinskinnet sitt og han sa at: «Nå er det nu slik at vi må gå ut å se» Han syntes det var under huset. Du ser han tenkte først, vi tenkte først at det kom fra den enden der militæret hadde sitt rom, der sakene var. Jeg sa: «Er det?» Vi gikk selvfølgelig. Vi gikk flere runder rundt huset og vi visste ikke og skjønte ikke hvordan det hang sammen.
Da la Máhtte merke til en planke som var, det var lagd som en ruter. En planke spikret fast, og andre veien også - sånn at det var veldig trangt. Der skal det ikke komme seg noe i mellom. Og en planke hadde løsnet, så det var blitt et større hull der. Da sier Máhtte: «Det her, her må det - her må...»” Han river til, river løs flere planker så sier han at han går under huset for å se. «Det må være noe der!» Jeg sier: «Ikke gå dit! Det lønner seg ikke å gå dit! Vi vet jo ikke hva det er».
Men han dro, det gjorde han - han var nemlig en modig mann. Han dro inn dit! Og hva skjedde mens jeg sto der, da kom det en hare ut av hullet og fór til skogs. Og det var den som var utbyrden. Det var det der som skremte!