SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Når jeg var barn og var på skolen. Jeg var nesten den eldste, jeg var visst - hvordan var det der, jeg var ikke fjorten enda, rundt tretten. Og der hvor vi var, vi hadde et slikt pikesoverom og det andre var guttenes soverom og så var det kokkestakkarnes soverom. Og kjøkken, men det var som et mørkeloft der.
Så hører jeg noe, hva var det? Jeg har aldri hørt slikt, noe som går. Sånn som dagens spisse sko, høyhelte, slik smeller føtter. Det kommer der, går, og går. Det gikk helt til døra når det kommer ned, kommer ned trappa. Det kom dit ned og jeg er så redd. Jeg holder for ørene, holder hardt - men jeg hører forbannelser!
Da banket det så på den døra, og jeg bruker alltid å bli skvette når noen banker slik på døra - det banket. Og der på vårt rom var den en veldig grov stemme som brølte. Og den andre hadde hylende stemme, og de krangler fryktelig!
Og vi hadde lykt da, vi hadde aldri elektrisitet. Vi hadde bare en parafinlykt der på stolen, en sånn karmstol - og de springer rundt den og jeg ser skyggene med øyekroken. Herregud, hva er det der? Og de brøler så forferdelig, krangler, og jeg holder for ørene - men enda hører jeg!
Det var ikke spøk! Og jeg var redd helt til det lysnet. Da bruker de si at da kan det ikke være skrømt mer. Da blir de redde! Da hørte jeg dem ikke mer, men da hørte jeg at det var noe som la seg i senga, jeg var i en køyeseng, eller det var andre barn her overalt - når den la seg, så bøyde senga seg, og det hørtes “hrrrrr.”
Du kan tro jeg var helt svett, for jeg var så redd! - Nu blir jeg spist! Og jeg rørte litt på meg når det begynte å bli lyst - gjennom vinduet kom det lys, da rørte jeg på meg, jeg var varm. Da sa den andre der: «Det er så varmt!» Det sa den også. Hun hadde hørt noe og jeg hadde hørt noe annet.
Jeg hørte de to menneskene når de sloss fryktelig. Det var en gubbe og en kvinne, jeg kaller sånne for rivgu. Vinende stemme for jeg forsto ikke hva hun sa, men hun hylte fryktelig. Og så gikk den dagen, den andre dagen var jeg syk. Jeg var veldig syk, og den andre jenta også.
Da ba vi om doktor. Den sykdommen het kusma, en halssykdom som kom og alle barna ble syke. De stengte skolene og alt. Og doktoren var hver dag der hos oss. Og vi fikk ikke gå på butikken engang, det fikk vi ikke lov til. Vi fikk ikke gå til folk heller. Vi skulle være der på internatet.
Men noen ble sendt til gamlehjemmet - dit til sykestua, men ingen døde. Men alle var syke! Og i to uker holdt de oss slik. Doktoren var hver dag der, og han fikk fast den sykdommen. Den smittet ingensteder, men den hadde kommet til internatet.
Ja, og vi fikk se det også at når det ikke var skole så var det veldig trist! Vi fikk ikke gå noensteder og ikke skrive og ikke lese noen ting. Men vi kunne leke, men bare på andre siden av elva, ake i Jámetmielli.
Det var vårt arbeid om dagen. Og spise det fikk vi, men ikke dra noe sted. Mor var østpå og far - langt borte. Og de som bor nærme får heller ikke dra, de får ikke lov for de har sykdom. Man skulle ikke dra til folk. Doktoren tok å svinset der, helt til vi ble friske. Da fikk vi reise hjem, men det var ikke skole lenger. To uker var vi der.
Ja det var stallu, døden og livet som sloss. Og hvilken av dem som var sterkest var nok gubben. Og den som kom - kom inn gjennom døra og banket på. Og sloss så fryktelig! Den prøvde seg men fikk ingen ting. Det er skrømt det! Det var den kjerringa som kom med det - det som var som en kjerring, men det var ikke et menneske. Og gubben var vår beskytter. Som beskyttet oss. Ingenting bet på oss og det fikk ikke en eneste sjel. Ingen døde selv om alle var syke.