SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Ja det er slik at varangerfolk, nessbyfolk rodde fra Biergi, og den dag i dag er Biergi den plassen nessebyfolk drar og ror fra. Biergi er Kiberg på norsk, det er i nærheten av Várggát - Vardø by. Og det var slik at når de ble ferdig å ro på våren, det var rundt sankthans, så brukte de å seile til sørsia av fjorden til noen øyer som heter Áinnáidsullot.
Áinnáisullot er på vestsiden av Giehkirnjárga, eller Fiskarhalvøŧ på norsk, og det er på Russisk side. Dit dro de for å sanke egg, for det var veldig eggrike øyer. Og den øya vi har her, som kalles for Várjjatvuonsuollu, eller Skájjásuollu, eller her kaller vi den bar for Suollu, der er det ikke mye egg.
Det fantes jo et og annet egg, men her var det mange folk. De vandret på øya, hele tiden, om sommeren bodde de der, noen flyttet dit om sommeren. Når de var på sjøen, så brukte de å dra på land og spise og så videre. På den måten var det ikke så mye egg der på Várjjatvuonsuollu.
Det er ihvertfall tre fortellinger som forteller om hvordan noaidiene prøvde å bytte om på øyene. En noaidi kalte de for sullonoaidi - øynoaidien, det var en kjerring som brukte å bo der sommerstid.
Og det var en stor stein som man bare så ved fjæra sjø, den var på utsida, på sørsiden av øya. Så kjerringa, når det var fjærasjø, gikk dit å satte seg på den steinen og begynte å joike. De brukte ofte å joike, og hun joiket slik Áinnáidsuollu skulle komme hit, og at Várjjatvuonsuollu skulle reise dit. Kjerringa satt der, og hun kom til å si at hun hører Áinnádatsuollu er på tur, hun hører fulglene.
Da ble hun til en stein, og enda i dag er steinen der, den er slik at det ser ut som et menneske som sitter på steinen. Og det er øyas noaidekvinne.
Og en annen fortelling: det var en noaidi, han bodde en plass som het Bealatjohka - Hammerneselva. Det er 3 kilometer fra Unjárga kirkested mot Čáhcesuollu - Vadsø. Og Bealajotnnoaidi ville også bytte øyene. Han begynte også å joike “Áinnáidsuolu, kom hit, og Várjjatvuonsuolu reis dit!”
Den noaidien hadde rein, han hadde en hund, og han hadde en kone. Han hadde allerede kommet så langt, han var sikker på at Áinnádatsuollu hadde begynt å røre på seg, og han begynte å høre mektige fuglelyder og han så at Várjjatvuonsuollu også startet å bevege på seg.
Men kona klarte ikke å holde seg, hun kom bort til han og sa: «Hører du, der hører vi Áinnáidsuollu komer, jeg hører fuglelyder.» Da gikk det slik at alle ble til stein; noaidien ble til stein, kjerringa ble til stein, hunden ble til stein og reinen ble til stein. Det kom ingenting ut av det noaidestykket.
Det var slik at når man holdt på med slike kunster så skulle man ikke si noe og heller ikke nevne et ord om at man hører øyene kommer, og den andre på tur bort. Det var feilen de gjorde.
Og den tredje historien er om Juvravuonáhkku - Gandvikkjerringa, hun ble kalt for áldeáhkku. I Juvravuonbahta er det et veldig høyt bergsom er på vestsia av fjordbotnen, det blir kalt for Juvravuonálda. Álddanbetegnelsen er en hellig betegnelse, alle áldda-fjell er hellige fjell. En kjerring i Juvravuonna ville også bytte om på de to øyene, store Áinnáidsuollu og Várjjatvuonsuollu og da gikk hun opp på Juvravuonálda for det var høyt og man kunne se om den kom, Áinnádatsuollu.
Hun satt der og joiket slik som noaidier skulle joike: “Áinnáidsuollu kom hit og Várjjatvuonsuollu reis dit!” Etterhvert som hun hadde joiket en god stund så begynte kunstene å virke. Fuglelyder begynte å høres, og til slutt dukket Áinnáidsuollu opp. Når Áinnáidsuollu kom til syne så klarte ikke kjerringa mer, hun sa «Vuoi der kommer du allerede, Áinnáidsuollu!»
Da ble kjerringa øyeblikkelig til stein, og den blir selvfølgelig kalt for Juvravuonaáhkku og Áldáhkku. Man ser den godt når man vet hva man skal se etter der oppe, der Áldáhkku sitter. Så slik var det, alle kunstene som gjaldt bytting av øyene, ingen av dem klarte å gjennomføre det, siden de ikke klarte å la være å utbryte og si noe om at nå hører og ser de.