SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Jeg er Márroš Biehtar Ovllá Inger Anita her i Varangerbotn, i Nesseby. Jeg er oppvokst i reindriften. De brukte å ta skrotter med hjem, der skulle vi slakte. Det var en god måte å få oss unger til å arbeide, det å fortelle eventyr. Så å si som å lure oss til å arbeide, i stedet for å jage oss til å arbeid eller sånt. Da de begynte å fortelle, spurte de, «har du noen gang hørt om reinsdyrenes piler?» Nei, det hadde vi jo ikke. Og slik begynte eventyrfortellingen.
Da var det en gang, for lenge, lenge siden, da alle dyrene levde fredelig i naturen og der ikke fantes fiender, at en frosk hoppet i vei. Plutselig fant den rare verktøy. Den forsto ikke hva det var og ropte til de andre dyrene, «har dere sett, hva nå i alle dager dette er?» Nåvel, da kom alle dyrene som var der: bjørnen, elgen, reinen, jerven, gaupen, musa, røyskatten, lemmen, ja riktignok alle som jo vel hørte til der, rypen også. Og de glor. Bjørnen, den klokeste, han sa: «Vel, jeg vet nok hva dette er». De andre: «Ja hva da, kan du fortelle hva det er?» «Ja, det her er sånne ting som du kan rett og slett kan drepe en annen med». «Drepe? Hvordan da? Hva da?», de forsto ikke.
«Med denne kan man skyte. Det er en pil, og er som en bue, pilbue, en type skytevåpen som du kan skyte pil med». Da ble alle skremt: «Hva skal du her nå? Drepe? Og hvem skal du drepe her?» Da sier bjørnen: «Endelig! Jeg har så lenge tenkt at den reinen har jeg lyst til å ta, for den ser ut til å være så stolt. Den traver også på den måten. Jeg tror vi prøver å drepe en rein.»
Reinen sprettet fram. Hva i all verden hører den? At seg skal de nå skyte?! Ja da satt den på sprang. Og de andre ble igjen stående. Frosken står og holder pilen og pilbuen, og tror hun får den ene. Bjørnen kom og røvet til seg den: «kom hit med den! Du får den ikke! Du er så liten og slimete. Bort med deg, du klarer ikke den her typen oppgaver!» De andre må: «Vi som kan, vi skal skyte med disse!» «Nå, hvem er det som skal få skyte?» spør de andre bjørnen. «Selvsagt jeg skal selv med én pil drepe en rein. Og jeg bestemmer selvsagt hvem andre skal få skyte. Jeg tror jeg gir musa en».
Musa tok tak i en, og bjørnen sa: «Og jeg tror jeg gir ulven den andre, for ulven er rask springe og kan jakte reinen skikkelig før han skyter. Og nå skal musa begynne. Du kan først skyte en rein.» Musa tok tak i buen og pila og gikk for å jakte. Og der sprang han, innimellom må han hoppe opp på steinen for å se om reinen synes gjennom kvistene. Han kom så nært at han tenkte nå skyter han, og han treffer nok den reinen, den er så nær og legger ikke merke til ham. Musa strammet buen, og så skøyt ham.
Pilen føy jo, men den fløy akkurat inni mellom neglene og ikke gikk den ordentlig igjennom. Når du slakter og skjærer bakbeinet, da ser du den knotten hvor pila skulle ha truffet, men ikke klarte. Reinen bare sparket, og så sprang den av gårde, og pilen datt av. Bjørnen sir: «hva var nå det der, klarte ikke, selv om han var så nær. Nå ulv, hopp av gårde du, som er så rask». «Ja», sa ulven, «jeg er nok en driftig løper, jeg henter den igjen. Klarer også å hoppe på to bein når jeg skal skyte. Det skal dere se!» De reiste seg for å følge med. Ulven satt i sprang. Og bevares, han heftet ikke, tok igjen reinen med engang, hoppet opp på to bein, strammet buen og skøyt.
Han traff akkurat i hofta, og der er leggen som hun traff. Reinen døde selvfølgelig ikke av det, men pilen er ennå i hofta. I den leggen er det som en nål, på tjue centimeter, et helt tynt bein, den pilen som ulven skøyt. Når du spiser må du passe på å ta bort det beinet. Om den setter seg i halsen, ja da strupes du.
Bjørnen kom med et skikkelig brøl: «hva er nå dere? Heller ikke du klarte de! Jeg tenkte at du må vel klare å drepe den». Og nå må bjørnen selv skyte. Han hadde jo håpet at de to andre kunne få drept den reinen. Han visste at han er ikke så rask, og klarer ikke å drepe reinen på den måten. Da startet han. Bjørnen er veldig lur, den bryr seg liksom ikke, og kom så til ryggen på reinen. Så reiste han seg og brølte: «Hoaahhh!» Reinen kastet blikket for å se etter lyden. Akkurat da den kastet blikket, da skøyt bjørnen og traff han midt i pannen. Men pilen gikk ikke gjennom, og reinen svimte nesten av.
Pilen datt av, den gikk ikke gjennom et så hardt bein. Nå, når du slakter og skjærer hodet på reinen, da ser du at det er et merke der. Det er nettopp fordi bjørnen skøyt og traff reinen der. Når du skal hogge hornen, og hvis du treffer merket, da er det lett å få av hornet.
Nåvel, det kom intet av det her. De hadde brukt opp alle pilene. Frosken stakkar har sett på hvordan de holder på der, og ham har det gjort til narr. Han sa derfor til dem: «Nå har dere brukt opp alle pilene, og ikke kan man se at dere har drept noen rein.» Da kom reinen stakkar, og var alldeles forferdelig sliten fordi de hadde jaktet på ham. Reinen kom til vannet. Da begynte frosken, slik den bruker å gjøre med tungen, om dere har sett. Og så samlet frosken masse spytt og spyttet mot reinen. Spytten var så hard, at den ble til en pil og traff reinen akkurat i hjertet. Reinen falt død umiddelbart, med beina i været, og de andre så at den var død.
De kom bort for å se. «Gud bevares, hva i alle dager skjedde nå? Hvem drepte den?» Frosken tenkte at han sier ikke noe. Da spør bjørnen:« er det du som har drept den?» Jada, det var ham som skøyt. «Og hva i all verden var det du skøyt med da det ikke var noen piler igjen. Hah! Han lagde vel sjøl en pil, og traff og drepte også. Men med hva liksom?» Frosken viste tungen, den glidelåstungen han hadde. «Mulig med den?»
«Vet dere virkelig ikke hvor farlig denne tungen er?», sa frosken. Farlig tunge?! De hadde de aldri hørt før. «Ja det er greit at de kan prate mange språk, smake om det er varmet eller kaldt, eller om det er salt eller surt, men den kan også brukes så ondt at du med den kan drepe noe!» Og det var det eventyret.