SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Mitt navn er Lemet-Jon Aage på samisk og på norsk Aage Solbakk. Føtt og oppvokst her i Fanasgieddi i ved elvebredden. Selvfølgelig er det også her i Deanuleahki - Tanadalen og på viddene slike hellige steder, tilbedelsessteder som er knyttet til noaidevuohta - samisk sjamanisme. Da er spørsmålet hva er egentlig en noaidi, eller begrepet?
En noaidi tjente på en viss måte, for eksemel hvis de skulle på jakt, så skulle noaidien spå hvordan det blir med eksempelvis villreinjakten nå når man drar dit. Og da hadde han, eller hun, visse ritualer. Og mange ganger hvis en person i siidaen ble syk, veldig syk, så dro han over til den andre verdenen for å spørre for eksempel avdøde noaidier om hvilke tjenester man burde yte eller hvilken skatt/gave, så personen kunne bli frisk. Og da var det slik at de trodde at det liksom var den sykes sjel som hadde vandret til rohttuáibmu eller jábmiidáibmui - dødsriket. Og da var det selvsagt viktig å hente tilbake sjelen derfra, så vedkommende kunne bli frisk.
Og da er spørmålet, hvordan var noaide-virket og gudeverdenen egentlig organisert? Det som ihvertfall er helt klart er, og jeg har forsket spesielt på nordsamiske områders tilbedelse og enda gudenavnene, hvordan de kan ha vært. For vi er i den lykkelige situasjonen at en Isak Olsen kom hit på begynnelsen av 1700-tallet, og han bodde i mange år her i Várjjat/Deatnu - Varanger/Tana-området, og han merket seg hvordan folk utøvde sin tilbedelse og også hvilke ord og gudenavn de brukte. Ja og da var det selvfølgelig ikke kolonisert her i nord-Sápmi. På svensk side var det allerede utbrett, hundre år tidligere. Men heldigvis hadde ikke koloniseringen og misjoneringen nådd hit enda på begynnelsen av 1700-tallet, da Isak Olsen merket seg disse tingene. Og det har vært veldig viktige kilder for oss så vi kan forstå datidens sjamanistiske tro.
Det var forståelig nok slik at siidaens- eller områdets hovednoaidi, det var den som så hvem som hadde slike gaver. Det kunne være et guttebarn eller et jentebarn. Både kvinner og menn kunne være noaidi. Men misjonærene forhørte seg og holdt kontak selvfølgelig med de mannlige noaidiene, for det var jo et slikt samfunn at kvinnene ikke hadde status i samfunnet, det var det mennen som hadde og derfor forhørte de seg med manlliege noaidier. Men kvinner - kvinnelige noaidier var det selvfølgelig også den gang.
Det som skjedde var at de måtte gjennom en hard utdanning, det er forståelig. Og da var det hovednoaidi, mentoren - læreren. Ja og når vedkommende ble voksen og eldre, ja da fungerte denne som noaidi, som siida-noaidi. Det kunne selfølgelig også være egne noaidier og tilbedelsessteder i den enkelte familie, men det vanlige var at det var i siidaen - i hver siida en hovednoaidi. Det var den gang veldig vanlig.
Det var en gave, men de som gjennomførte denne opplæringen bærte også en stor bŧrde, det gjorde de, for de skulle ju da tjene siidaens folk. Og som eksempel, ja de skulle behandle sykdom, spå hvordan det går med jakten, fisket, sanking og alt det. Slik at denne hadde et veldig stort ansvar. Og han samarbeidet med siidaoverhodet, eller med ansvarsmennene, siden overhodet tjente de daglige gjøremål. Han skulle påse at folk fulgte siidaen regler, siidaens lover og disse ikke ble brutt. Og han førte tilsyn med de åndelige - det åndelige livet til siidaens folk. Og det var veldig viktig for noaidien at siidamedlemmene forble samer, at de levde som gode samer - gode samer. Veldig viktig.