SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Det var en samejente i gamle dager. Hun hadde fått gjeterarbeid i en siida og den plassen var i nærheten av Máze. De to hadde ikke barn og de hadde smått begynt å bli skrøpelige og de trengte en tjenestejente. Jenta kom og hun hadde selvsagt mål om å gjøre en så god jobb som mulig med å gjete flokken. Det var hennes hovedoppgave.
Hun var med flokken i sommersiidaen og det gikk bra. Mens hun flyttet til vinterplassen som var i nærheten av Máze så begynte det å komme flere uvær når det led mot høst. Og jenta hadde gjort en ærbødig jobb og hun hadde ikke vært hjemme i det hele tatt så hun spurte mannen og kona om hun kunne reise hjem en tur. «Kan ikke du gjete litt til her, såpass at vi klarer oss sjøl, til elva fryser skikkelig?» Jenta gikk med på det: «Det kan jeg»
Så en kveld kom det et skikkelig uvær, det haglet og det var fryktelig stygt og flokken begynte å presse til å gå over elva. Men mannen hadde lært jenta at det måtte ikke skje - man må hindre dem akkurat der ved fossen. For der er isen litt skjør og der er det ganske mye strøm. Jenta begynte å rope til mannen, siidaoverhodet, at flokken var på tur over! Og de hadde en gammel hund, Čáhppe, som alltid fulgte jenta over alt, og det var en god gjeterhund. Den begynte også å arbeide, den prøvde å stoppe flokken - men det var nyttesløst! Jenta så at nu begynte allerede flokken å krysse. Fronten gikk over og de andre kom etter og hele flokken var utpå når isen brakk!
Før mannen kom til, så hadde de gått i vannet og storparten av reinen var druknet. «Det her er din skyld, forbaskede jente!» Han var så sint og jente gråt og ba så pent: «Du vet vel at det ikke var min skyld!» Men mannen var så forbannet at han tok tak i jenta og sa: «Du går i den tønna, og det med en gang!» Så satt han jenta i tønna og i sinne kastet han tønna utfor fossen. Og jenta fløt med tønna og Čáhppe, stakkars hund, gjødde og fulgte tønna helt til den ikke syntes mer.
Tønna fløt helt til sjøen og dit til Reaššvuotna-området og Áltá-nuorri og der var det en ung fisker som fisket. Han oppdaget den, se der, en tønne flyter i sjøen! Tro hva som er i den? Må ro ut for å se etter! Den var fryktelig tung, tønna! Han prøvde å få tønna i båten, men det nyttet ikke - den var så tung! Han åpnet lokket, han klarte ikke la være, måtte se hva som var i den. Vuoi! Det er jo en samejente oppi der, såvitt i live, pesk enda på. Gutten tok jenta med seg hjem til sine og der pleiet de henne.
Og sannelig, jenta kviknet til og ble frisk. Tiden gikk og fiskeren og jenta giftet seg og de fikk barn og tiden gikk. Jenta begynte selvsagt å tenke på at det hadde vært greit å ta en tur til plassen. Og hva var det for et menneske som satte henne i tønna, og tenker han noen gang på om hun fremdeles er i live? Jenta og gutten bestemte at de tar med barna og vender tilbake til plassen hun hadde kommet fra. Og de dro med hest og slede.
Da kom de til en bygd, den kaller de Máze, men du vet at ingen kjente igjen jenta som hadde blitt satt i tønna. Hun hadde fremmede klær og snakket norsk og spurte ut om den fossen. Nja, de visste ikke helt - der bor det ingen, bare en gammel gubbe og kjerringa hans. Men hun ville vite hvordan hun skulle komme seg dit? Og folk forklarte at der og slik. Så dro de videre med hesten.
Og tiden hadde jo gått og mannen og kona var også på sine eldre dager - de klarte seg ikke lenger så godt som før. Og stakkars gamle Čáhppe! Den hadde ikke gjødd siden jenta forsvant. Og kona hadde ikke tilgitt gubben: «Huff, du var en forferdelig, dum gubbe! Du satte vår dyktige tjenestejente… Nå er hun borte!» Det brukte kona å si og hun snakket ikke lenger med gubben, så der var det en dyster stemning.
Nå sto gubben krokrygget utenfor huset, han ser og lurer på hva det der er, der borte ved fossen - fremmede folk, fremmede klær - og de vinker der borte! Og da begynte jenta å rope: «Čáhppe! Čáhppe! Cu-cugo! Čáhppee!» Og gamle Čáhppe bykset opp og for i fullt sprang bort til elvebredden. Hva gikk det av hunden! Kjerringa sa til gubben: «Du må gå å se hva det er for folk.»
Gubben dro med båten, han brukte nemlig å skysse folk over elva. Han kom fram til dem og begynte å hilse. Men, det var rart - damen med de fremmede klærne snakker jo samisk! Spør om han ikke lenger kjenner henne igjen? «Næ, jeg kjenner ikke deg»
«Jeg er jo jenta du satte i tønna og kastet utfor den fossen. Kjenner du meg nå?» Og den gamle falt på kne og begynte å be om tilgivelse! Jenta sa da: «Reis deg, du gamle! Du skal få tilgivelse, men en ting må du love meg»
«Jeg lover deg hva som helst!», sa gubben.
«Da må du kalle denne plassen for Nieidagorži - Pikefossen, så ingen skal glemme hva som skjedde med jenta som havnet i tønna!»