SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Av og til må man være lur og bruke list for å bli kvitt noe ubehagelig.
I riktig gamle dager bodde det i nærheten av Jiellevárri en underjordisk familie. Det var kone, gubbe og tre sønner. Og de var forferdelig sinte på menneskene og gjorde dem alltid ille. Samene hadde lenge lett etter kunster for å bli kvitt de underjordiske som hele tiden plaget dem. Men uansett hva de fant på, så lyktes de ikke. Disse underjordiske var nemlig slike som ble usynlige når det kom mennesker nær dem.
Men da fant en same på noe. Han hadde hørt at de underjordiske brukte å fange storfuggel med feller. Og denne samen visste hvor de underjordiske hadde satt fellene sine. Så han slakta en rein, tok skinnet og svøpte det rundt seg. Og han la seg i fella til de underjordiske.
Og huldergubben skulle røkte fella si og når han så hva som var gådd i den så ble han veldig glad. Han bærte fangsten hjem, der han bodde med kona og sønnene sine. Når han kom til gammen så tok han den store fuglen inn så den kunne tine.
En av sønnene så på storfuggelen og sa: «Men far, du har da fanget en merkelig fuggel. Jeg synes jeg ser at den har skjegg!» Hulderfaren ble sint og sa: «Hold munn, du skal ikke bry deg med ting du ikke forstår!»
Så skulle de til å slakte storfuglen. Sønnene dro til skogs for å hugge et tre de kunne sette den i. Kona hadde gått seg vill bak sju fjell. Hun hadde dratt for å hente never. Da de hadde lagd til treet de skulle sette fuglen i, så ba faren den første sønnen om å hente fangsten sin.
Men storfuglen hadde en stor revesaks, som var lagd av jern. Og når gutten skulle ta fuglen, så satt samen jernet rundt halsen på gutten. Og da døde den slemme huldergutten.
I skogen ventet faren på at gutten skulle komme med fuglen. Og når han ikke dukket opp, så ba han den andre sønnen om å se hvorfor det tok så lang tid.
«Fuglen var sikkert alt for tung for han å bære. Gå å hjelp bror din», sa faren til den andre sønnen.
Han hørte på far sin og gikk hjem. Og med han skjedde akkurat det samme som med den første. Og når enda den tredje havnet i saksa så gikk faren for å se. Og med han gikk det som med sønnene.
Så kom kona hjem med neveren hun hadde hentet. Men når hun så mannen sin så kjente hun han ikke riktig igjen; nå hadde han skjegg, og det hadde han ikke brukt å ha før. Hun tenkte ikke videre over det, men spurte bare: «Hvor har sønnene våre dratt?»
Så hørte hun det svarte:
«Vuoi vuoi, de spiste alt for mye kjøtt, de ble trøtte og gikk og la seg» Så hørte hun gubben sin foreslå: «Hør her kjære kone, hvor er det du har sølvet ditt?» «Du vet like godt som meg hvor det er», svarte hun.
«Det gjør jeg, men, kan ikke du hente det, så vi kan se at alt er tilstede. Du vet de der samene vandrer over alt, man vet ikke med dem. De har så lange fingre. Hva om de har stjelt sølvet mens vi var til fjells?»
«Ja»”, sa kona, «Hvis de har gjort det, så får de betale. Tifoldig det de har tatt!»
Så gikk kona til sølvskatten, hun kom med det og så godt etter om alt var der. Samen ventet, helt til kona sa: «Ja nå har jeg hentet alt sølvet».
Da drepte han hulderkjerringa også. Og når han hadde samlet alt sølvet, sekken full, så dro han hjem med det store byttet. Og han, hans familie, og hele siidaen var glade siden de var kvitt de slemme huldrene.
Og slik tok denne historien slutt.