SÁMEGILLI:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Ja jeg hadde hatt et slikt godt råd, om hvordan man skal klare seg i skogen når myggmiddelet tar slutt. Ja, det er slik, vi tenker oss rett og slett tilbake til da våre forfedre levde her, på disse viddene og på dette landet, ja ahte da fantes det jo ikke myggmiddel. Hvis ikke de hadde funnet en kunst på hvordan de skulle klare seg, ja da hadde ingen bodd her på innlandet hvor det er så mye mygg og insekter. Det er på det viset at jeg kan gi et godt råd angående det.
Jeg var en gang på Kárášjohka-bredden og fisket og lå litt der – og så, mens jeg ventet, mens jeg så hvor fisken var så jeg fikk fiske litt mer, så så jeg plutselig et menneske som kom nedover elva. Omtrent en kiometer unna. Han syntes på lang avstand. Og jeg sitter jo der og så kommer gubben bort til meg og han er veldig sulten. Han har kommet med båt og kanoen hans er ødelagt, så han kommer gående til meg. Når han kommer så spør han, mens jeg spiser: «Hvordan klarer du deg mot myggen her?» Jeg sier: «Ja jeg klarer meg.» Han sier: «Har du myggmi…?» «Jeg har ikke myggmiddel», sier jeg.
Så spør han selvsagt plutselig: «Men hvordan i herrens navn klarer dere leve her? Klarer dere mot myggen?» Jeg sier: «Ja vi gamle samer har slike skikker, som ikke finne lenger og enkelte vet ikke i det hele tatt hvordan man skal gjøre. Jeg har dog lært, og husker hvordan det egentlig er det der.» Da spør selvfølgelig mannen: «Ja kan du ikke fortelle det til meg?»« Det kan jeg ikke fortelle! Våre forfedre ville blitt sinte på meg hvis jeg forteller til nordmenn... De har nektet meg det så mange ganger: Ikke fortell dem det! Da kommer det nordmenn over hele Sápmi!»
Ja så gikk det en liten stund. Gamlingen stakkar begynte å gråte, han spurte om jeg ikke kunne fortelle hvordan man skal klare seg. Det var jo mange, mange mil ned til ned til folk. Han kom jo til å bli spist til døde, sa han. Jeg tenkte selvsagt for meg sjøl, så sa jeg: «Hvis du sverger og sier kors på halsen og gir meg hånda på at du ikke forteller til andre nordmenn, da kan jeg lære deg det».Stakkaren korset seg og tårene rant, han rakk frem hånden og sa: «Ja kan du ikke fortelle det?» Så jeg sa: «Jaja, gode mann, siden det er slik – så kan jeg fortelle det.»
Så sa jeg at:« Vi har slike skikker, på mange vis. Jeg kan fortelle om en skikk. Det var da i gamle dager, da jeg var liten gutt, og da dro vi for å plukke multebær. Og min avdøde far, vi dro dit, vi barna, gikk ditt til fjells. Og far min, han plukket stadig ris. Slike som var en fingerbredd tykke og han tok barken, og før vi kom til myra hadde han tatt med seg litt never også. Og da var det slik at når vi kom dit, når vi så at der var multemyra, så var det også maurtuer og slikt.
Han tok risene og kløyvet endene med kniven, samekniven, og satt never i mellom. Så gikk han til han så en veldig stor maurtue, han rotet enda litt i toppen på den, og fyrte på. Så går det slik at når det går en liten stund, så legger maurene merke til at det brenner, at tua er i fyr. Da begynner de å klatre, de flyr opp risene og begynner å pisse. Og når de er blitt god og svart, så kan man ta dem og riste på dem og så smører man ansiktet og sånn. Og jeg bruker å sette dem i ryggsekken, så jeg har, når myggmiddelet tar slutt, så jeg får gå i fred. Da kommer i hvert fall ikke myggen!»