SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Berit Anne Siri bor her i nærheten av Ulisuolu om på sommerstid. Og allerede som barn har hun hørt historier og fortellinger om de underjordiske. Hun sier at hun aldri har sett noen selv, men hun har hørt om mange hendelser hvor folk har vært borti de underjordiske.
Ja jeg vet ikke om dette er sant. Ihvertfall, Adam hadde så mange barn, og Gud skulle komme å se på barna , men det var så pinlig for han at han gjemte alle barna sine. Han trodde at Gud ikke visste om dem. Og når han da kom; «Jaha, hvor er de andre barna dine?» Gud sa slik: «Ja, da får de være underjordiske mennesker, siden du har gjemt de barna.»
Slik brukte bror min å fortelle, den eldste, at hans bestefar hadde blitt borte. Men han var ikke borte lenger en et døgn. Han hadde stertet å gå bortover haugene, og så så han et hus, her! Han gikk til huset. Det kom et menneske ut av huset og sa: «Kom inn!» Han gikk inn i huset , det gjorde han. Da ble han bydd godterier. Det ville han ikke ha. Da sa han: «Skal du ha mat å spise?» De stekte fisk, røyer. «Skal du ikke ha?» Nei, han ville ikke ha noen ting.
Og der sitter en grå gammel gubbe, ved noe som så ut som en ovn. Gubben sier: «Hiv han ut! Hiv han ut! Han får ikke komme hit!» Da kastet de han ut.
Så gikk han da, guttungen. Han fant ikke hjem. Ja, han går overalt men han finner ikke gammene. Det ser ut som at der, der er det, der er gammene, men de er ikke der.
Så ser han, der kommer det noen som flytter en liten reinflokk, en kvinne. Hun kom akkurat mot gutten. Så sier hun: «Hva leter du etter da?» «Jeg finner ikke gammen vår!» Da sier hun:« Gå opp på den haugen, da ser du nok!» Han sier: «Det er ikke der!» Han har vært på den haugen. Hun sier: «Når du nå går opp, så kommer du nok til å se gammen»
Han gikk opp, og nå så han. Da så de ved gammene han: «Se der – der er Áslat!» Da løp han og så falt han – han gikk på hodet mitt i bekken, før han kom seg over. Ja jeg vet ikke om det er sant, men slik er det.