SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Det er det stedet som blir kalt, der det var veldig mange i den tiden, da jeg var guttunge, da så vi de underjordiske stedet er Ađevuobmi. Der hadde vi torvgammer og dit kom vi om våren, i slutten av mai måned, og der bodde vi, av og til helt over sommeren. Og der ble man jo selvsagt å vandre mye. Vi fisket i elvene, det var veldig mye fisk i de elvene og slik ble det til at vi løp mye i området der når vi fulgte elvene og bekkene. Av og til bar det så langt til fjells som fiskeyngelen hadde kommet seg.
På den tiden hadde vi ikke fiskekroker eller sluker, men vi hadde det som kalles for njohccu –en renneløkke i enden av en stang. Vi dro de opp fra jorda, røttene vi lagde løkker av. Det som var veldig bra var røtter av vidje, vidjerøtter. Og vi knøt dem i enden av stauren og med den var det veldig bra å fange fisk, når man lærte det. Det var bare å hale opp.
Ja nok om det. Det var jo slik at når man fertet mye så så man slike mystiske saker. Av og til så vi i hvert fall. Jeg hadde en venn som var søskenbarnet mitt, og vi to så at der var det folk, der i fjellsiden. Det var ikke så langt dit, men det var en dalbekk der, og den var imellom oss og det var store berg der de to jentene var. Og de lekte slik rundt steinene, som de lekte gjemsel, sånn man brukte når man lekte sisten, når man skal være borti den andre. Og de lekte så mye de orket og vi har kikkerter med oss, så vi kikket , og de var så pyntet at! Men det var ikke pyntekofter, men til å være da, de virket i hvert fall å være veldig pyntet siden det var nye, helt nye klær.
Kofteranden, holbien var ikke så veldig brei, det var en smal holbi. Og tørkler selvfølgelig og luer, slik sameklærne er. De lekte lenge der og vi begynte å tenke at vi går bort for å se, at det er nok dem. Vennen min hadde en søster som var voksen allerede, ja der omkring sekstenårsalderen, og vi hadde enda en kusine. Vi studerte og sa at jo, det er nok dem, vi drar bort dit. Og det var en liten sånn haug som vi var på og så var det et søkk og en haug igjen, den var ikke så stor, den var ganske liten, men akkurat stor nok til at det stedet forsvant ut av syne.
Så vi gikk jo selvfølgelig over søkket og kom opp på haugen, men da så vi ingen lenger! Kameraten min sa: «Ja, jeg og du må… Men, hvor ble det av dem?» Nei, vi så dem ikke lenger, de var ingen steder, men vi tenkte og grublet ikke videre over det, vi dro hjem igjen. Vi var jo også på fisketur, vi fisket småfisk. Så kom vi da hjem og vi spurte selfvølgelig: «Har dere vært der?» «Nei vi har ikke vært der. Der har vi ikke vært!»
Neivel, da begynte vi å gruble og vi sa eller fortalte ikke de andre noe videre om hva vi hadde sett. Så vi fortalte ingenting, vi bare hørte at de to ikke hadde vært der. Da begynte vi å tenke at det var nok underjordiske det der, som vi hadde hørt så mye om. Så der sluttet den historien og vi visste verken mer eller mindre.
Men vi hadde mange hendelser med de underjordiske. Det var en gang de hadde dratt for å hente reinflokken i gjerdet og vi to hørte når de jagde. Det var jeg og den samme vennen min. De jagde der, nå var de snart her med flokken. Det er veldig flatt terreng der, lange sletter. Vi løp i møte og da så vi flokken komme, de kom som bare det, flokken gikk som en pil. Men gjeterne hadde alle bare svarte luhkkaer på seg, og vi begynte å tenke at slik bruker det jo ikke være. Men de kunne jo satt på seg slike luhkkaer denne gangen, man vet ikke videre med dem!
Men vi gjemte oss, for vi var akkurat mitt i leia, og veldig nært gjerdet. Vi gjemte oss i et søkk der, slik at vi hørte når de kom, voldsomt kom de, jorda bare ristet når flokken for forbi der. Og den dro forbi og vi hørte at nå er de allerede inne i skogen der, så vi gikk for å se. Og vi så at der forsvant de allerede, da ble det stille og vi løp i vei. Og det var ikke langt dit, det var kanskje hundre, halvannenhundre meter til til gjerdet. Vi løp dit så fort vi kunne, dit de kommer inn med reinen.
Men der var det ingen! Ikke folk, ikke rein, ingenting! Da tenkte vi, de dro nok forbi, de fikk ikke flokken i gjerdet. Så vi gjorde ikke mer der, vi fortalte når vi kom hjem hva vi hadde sett. Da sa de at det var sikkert de underjordiske som var på flytting. De har sikkert også reingjerde der i området. Så vi grublet på det og tenkte at jo, slik er det nok. Vi visste jo ikke da at de underjordiske er venner, men at de var slike som bare av og til kom til syne, og at de også har sine egne områder og flyttveier og steder hvor de bor og sånn. Ja der tok den fortellingen slutt, for denne gang.
Men så var vi på flytting sørover med raiden og den gangen dro vi allerede mens det var bart. Og vi kjørte, ja vi var nok blant de fremste raidene som var. Vi kom fram, det var et fjell som het Gárdavárri, omtrent en mil, kanskje en mil fra gammene, torvgammene. Ja det er bart, det går ikke så fort, men det er veldig flatt tereng å kjøre etter. Så kom vi da fram, jeg er ute, utenfor der, så sier jeg: «Der kommer det en raidu!»
Jeg husker ikke helt ekkurat hvem vi var der med. Men det husker jeg at jeg hadde en som het Gáren-ipmi, det var deres ráidu som kom. Jeg kjente dem igjen. De er fremst enda. Jeg fortalte det til mor og far: «Ja nå kommer de nok og stopper her i nærheten»
Sånn var det, jeg gikk inn i gamen og så gikk jeg for å se igjen. Men da var det ikke noe å se lenger. Jeg visste ikke hvor de forsvant. Jeg spurte far min: «Hvor skal man, kommer man seg forbi der?» «Nei, der kommer man seg ikke forbi, det er bare denne veien her. De må komme her ved gammene, her forbi lávvuene. De har nok stanset litt lenger nede der.»
Så skjedde det ikke noe mer, vi fulgte ikke videre med på det. Så noen timer etterpå, da kommer raiden igjen. Da ser jeg, at det er dem. Den samme Gáren-áhkku fremst og de kommer helt dit til vår lávvu og de satt også opp sin egen lávvu, og de var som underjordiske som også var på flytting.
Det er slike ting som ingen kan fortelle med sikkerhet hva er for noe, men de sier at det finnes slike, som har egne steder og reinflokker, flyttveier og slikt. Og at de også vandrer på samme måte som samene. Men hva de er, det vet man ikke, om det er sånne vardøger de er, det vet man ikke noe mer om.