SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Kortspill er ikke bare å sette igang med. Man bør vite hvem som sitter på andre siden av bordet, før man setter seg ned. Vi får i denne historien høre hvordan det gikk en gang i Hammerfest, da noen karer skulle spille kort.
Mitt navn er Lásse Ovllá, på norsk Ole Larsen Gaino. Jeg skal fortelle en... Det her er en sann historie ser du, man kan si hendelse; det har skjedd i gamle dager.
Plassen het Eidsvåg, der i Sievju – Seiland. De hadde rein akkurat på den plassen, og der kjørte en båt fram og tilbake, lokalbåt ble den kalt på norsk, en slik som fører post og folk. Og med den reiste gamlingen til Hammerfest. Han visste at når han kom frem, så hadde han en kamerat der, og han var endatil millionær, kallen. En god venn som han brukte å ta med kjøtt til. Kallen var hjemme, og han sa: «Du får det rommet du før har bodd på.» Hvordan det nå var så hørte han hurtigruta tute, den kom nemlig til Hammerfest. Da gikk han til kameraten sin og spurte: «Tro om de folkene kommer hit til oss?» Kallen svarte at det gjør ingenting, han har rom til dem også.
Ja, det virket som om de var med hurtigruta, de som kom. Det var ikke mennesker, men skrømt, to stykker. De var fine nordmenn, de tok av seg jakkene og hattene og hengte dem opp. Og de snakket veldig mye. De sa til Niillas at: «Passer det å ta en kul her?»
Niillas sier at han spiller ikke, ikke om han spiller. «Men dere to får vel spille.» Og det var akkurat på det viset at de hadde køyer, slik som jeg og du har her. Og bordet sto der, og på andre siden satt den ene, og den andre satt i andre enden av bordet. Ja så begynte de å spille. Da banket det på døren mens de holdt på. Det var enda en nordmann, han satt seg på den der siden. Han spurte om han får være med. «Ja,ja, bare begynn å spille», svarte de.
Niillas han lå der, og de lo og skrattet veldig. Da så han under bordet, han tenkte at “det der er ikke sant.” Hvorfor i all verden har han ene pels på foten, der skoen skulle være, ingen sko, bare pels! Han ser; Han har jo en hestefot! Det kunne ikke ikke være mulig, ene foten en menneskefot, og den andre en hesteskank. Og de bare fortsatte å spille.
Den nye virket å være en eldre mann. Da tok han på gamlingen og spurte: «Vil du se hva han som sitter på den siden har under bordet?»
Mannen skuler enda på han. Da lot han som om han mistet et kort på gulvet, så han fikk se. Herregud, han ser, en hestefot på fyren!
Da kastet han kortene og løp vekk. Niillas satte etter og han løp rett til huseieren. Og kallen han kom. Niillas sa. «Her er det ikke spøk. Her er fandener sjøl. En av kortspillerne har en hestefot» Han fortalte at han hadde stengt døra, de er der inne enda. Kallen gikk inn, og der var det ingenting! Du vet vel det, at slike skrømt ikke kommer til syne.
Niillas sa at han nok ikke turte å overnatte der. Da sa kallen, banksjefen, at han må bare komme opp å sove, der har han et lite rom. Og han måtte gå dit å sove, han hadde ikke fått fred til å sove i det første rommet. Han visste ikke hva de til slutt hadde gjort med han, de kunne jo ha omså drept han, slikt vet man ikke.
Ja, og slik var den hendelsen.