SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Så var det en gutt og en jente, de hadde vært kjente og sammen siden barndommen og de hadde likt, og blitt tiltrukket av hverandre, og de elsket hverandre og avtalte å gifte seg. Men foreldrene hadde hver sine liv. Og gutten hadde en far som var fryktelig i mot, da han hørte de tenkte å gifte seg. De lot ikke gutten få gifte seg med jenta. Men gutten ville ikke skilles med jenta, og ikke jenta fra gutten heller. Siden de ikke fikk lov å gifte seg, så fant de ut at da måtte de drepe seg selv, samtidig og sammen. Og det avtalte de.
Så gikk de en dag til fjells, til en myrkant, og dro opp masse bjørkevidjer. Så gikk de til kanten av vannet, knyttet hverandre godt sammen med røttene, og så hoppet de i vannet. Folk begynte å vente da de forsvant så lenge. Så gikk de for å leite etter dem og de gikk rundt vannet. Der fant de gutten og jenta, knyttet fast i hverandre med bjørkevidjer. De hadde dødd i omfavnelse med hverandre. De tok dem opp og skjærte over vidjene. Og de tok dem med seg til huset sitt og fikk laget kister til begge.
Jentas far spurte faren til gutten: «Begraver vi dem i samme grav?» Men guttens far sa: «Det gjør vi ikke.» Jentas far sa da: «Vi får nok legge dem i samme grav, for jeg ser at de elsket hverandre, siden de knyttet seg sammen med vidjene.» Men guttens far ble sint, og sa: «Du skal begrave jenta di på andre siden av kirkegården, og jeg begraver gutten min på nattsiden av kirka.» Og da begravde de dem slik.
Da det hadde gått et år, så vokste det to bjørker. Den ene bjørka vokste på guttens grav og den strekte seg til den andre siden, over kirkemønet. Og på jentas grav vokste det en bjørk som gikk til den andre siden igjen, over kirkemønet. Og de to bjørkekronene vokste i hverandre. Som om de var godt sammenknyttet, og de rakte helt over kirka. Guttens far ble da sint, og løp hjem for å hente en stor øks, og han gikk til jentas grav og hogget ned bjørka. Og når han hadde kappet den av så gikk han på sønnens grav og tok til å hugge ned den bjørka også.
Men da han skulle til å hugge den siste gangen, det aller siste hogget, det helt siste hogget før bjørka gikk av.. Da hogg han så øksa glapp og rett seg i foten, under kneet. Foten gikk av og han levde bare i noen dager etter det. Han døde og presten begravde han i samme grava som hans sønn var i.
Da det hadde gått et år så vokste bjørkene igjen på samme viset, over kirka. Og bjørkekronene hadde sammenfiltret seg så hardt, som om de var knyttet sammen. Og siden da så lot folk bjørkene være i fred.
De bjørkene var jentas og guttens kjærlighet, som fant sammen på den måten. De bjørkene var tegnet på at de to hadde elsket hverandre så inderlig.