SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Her i nærheten av Gárasavvon, litt oppover denne elva, finnes det et gammelt kirkested som heter Márkan. Der renner to elver sammen, Leahteseatnu og Geaggáneatnu. På den skáidien trodde folk før i tiden at det fantes mystiske krefter.
De brukte å plukke bark av trær og busker og lage medisin av det. På den skqidien er det også en ganske gammel og mystisk furu som de gamle noaidiene brukte å ofre til, til sine guder. Når noaidiene var i nød eller når de var redde for noe, så brukte de å rømme til denne furua. Der trodde de de hadde beskyttelse mot onde ånder.
På norsk side bodde det to sterke noaidier. Náhkkul bodde på Ivgunjárga, og Gielahis Niillas var en reindriftssamen fra Guovdageaidnu. De to noaidiene kranglet eller kjempet ofte. Og den gang var det slik at hver noaidi hadde mins et par talismaner, som hjalp dem med alt mulig. Sterke noaidier hadde mange talismaner og mindre noaidier hadde ikke mer en en og annen talisman som hjalp han.
Da var det en gang gielahis Niillas var kjørende til Márkan der det var kirketid. Og da ble han tatt i kapp. Náhkkor hadde satt alle hans talismaner etter Niillas. Selv var han hjemme i Iddu. Nu skulle han vise Niillas hvilke krefter han besatt. Mens Niillas kjørte så kom han i veldig kamp med talismanene. Kjørereinen hans løp med full fart og endelig begynte de å komme i nærheten av Márkan.
Niillas satt i sleden og viftet barhodet, som om han sloss med noe usynlig faenskap. Da han kom til kirka så løp han i en hast og tjoret kjørereinen sin, og så løp han mot den gamle furua. Mens han løpte så ropte han; «Hvis jeg kommer meg til furua, da klarer jeg meg! Bare jeg kommer meg til min lille furu, da klarer jeg meg». Han kom fram til furua og berget livet.
Folk har fortalt at de har sett han komme kjørende, med tom slede, og uten kjørerein. Det var talismanene han hadde spent for sleden.
En gank kranglet de to noaidiene på markedsplassen i Ivgu. Niillas sa til sin fiende: «Sjøkrypene skal spise deg når du er død! Dit legeme forsvinner nok ikke i kirkejord!» Nihkkul på sin side spådde dette: «Fjellets dyr skal fråtse på deg når du dør, du kommer nok heller ikke til å hvile i kirkelig grav.»
En vindfull kveld var Nihkkul på hjemvei med båten sin, han rodde Ivguovuotna. Så plutselig ble det et fryktelig uvær. Da vrengte han lua si og sa: «Hvis det går så meg så ille at jeg dør på sjøen, så finner i hvert fall folk lua mi.»
Han hadde nemlig samlet alle sine noaidekunster i lua. Nihkkul druknet, men lua fant de senere i sjøkanten. Det var sønnen hans som fant den. Og slik fikk han farens noeidekrefter og ble en mektig noaidi. Litt senere fant de liket av Nihkkul der ved sjøen. Men det var nesten ingen ting igjen av det. Sjøkrypene hadde spist nesten alt av på han.
En sommer, da Niillas var på flytting med flokken sin, så døde han. Liket satte de under noen steiner, så ikke dyr skulle spise det. De skulle hente det når snøen kom og ta det med til kirkegården. Men den høsten bet jerven hull på kista de hadde satt Niillas i. Den hadde spist og dratt kroppen hans utover hele området. Om høten, da folk skulle hente han liket av Niillas så var det ikke blitt igjen noe man kunne ta til kirkejorda.
På den måten gikk begge noaidienes spådommer i oppfyllelse.