SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
Denne plassen, Bálojotnjálbmi, var kirkested i gamle dager. Og en gang jobbet det en prest her som tok jobben sin ganske alvorlig. Han var ivrig på å holde menighetens folk kristne og få dem til å være flittige kirkegjengere hos seg. Så var det en gutt som alltid brukte å plage presten. Og han brydde seg aldri med å gå i kirka.
En gang skjente presten på han, for han ikke engang brydd seg med å lære å lese. Da sa gutten: «Gå å lær alle dødningene dine, de som er i kirkejorda, å lese. De er nok ivrigere en meg.» Det skjedde ikke noe da, men gutten skulle få angre ordene sine.
Det gikk et år og så døde presten. Og når den nye presten kom og skulle holde gudstjeneste så gikk gutten dit, for å høre hva slags prest de nå hadde fått. Siden kirka var full så gikk han opp på øverloftet, der satt han alene og hørte på salmer og preken. Men det gikk ikke lang tid før guttungen falt i søvn. Han sovnet så tungt der oppe at han ikke la merke til at gudstjenesten var over, og at folk og prest dro derfra.
Før han gikk så låste klokkeren dørene, mens gutten fremdeles lå og sov der oppe.
Da han endelig våknet så var det blitt kveld, og han la merke til hvor han var. Men det var ikke en eneste igjen der. Og da han skulle gå ut, så kom han seg ikke ut. Dørene var forsvarlig låst og kirkevinduene var for høyt oppe. Han nådde ikke opp til dem.
Selv om kirka var tom, så klang ende prestens ord i ørene hans: «Nåden være med dere og fred i guds navn.»
Han begynte å bli litt redd, for på kirkeveggen var det en tavle som hadde salmenummer, og han var ikke sikker på om det var de samme numrene som før, på dagen. Han skjønte at jo at han hadde sovet så tungt og lenge, og at han ikke hadde hørt at alle dro derfra. Ut kom han ikke nok ikke før klokkeren kom tilbake, tenkte han. Når nu det måtte bli.
Han satt der å tenkte på hva han burde gjøre. Da kom det noen gående noen, midt i kirka. Når han kjenner henne igjen så ser han at det er tanta hans. Og hun døde året før. Hun stopper foran han og sier: «Gå opp dit og sitt, der du satt tidligere.»
Det går en stund før gutten såvidt finner ord. Han spør: «Hvorfor skal jeg gå dit?»
Den avdøde tanten ser på han med tomt blikk, og svarer: «Gutten reiser seg og adlyder tanta si.» Han går opp og setter seg.
Det går ikke lang tid før han ser og hører dødningene komme. Snart er kirka full og noen av dem begynner å komme dit han sitter. Noen er det fryktelig å se til, det er bare skjeletter som anda har noen hudrester, tomme hull der øynene har vært, og stinkende, det satt seg en fyldig råttenlukt i nesa. En dødning setter seg bak han. Han ser ikke, men han kjenner, en kald stinkende pust i nakken.
Da kommer den samme presten han altid har kranglet med, inn i kirka. Selv om presteklærne bare er filler og han mangler bøde øyne og tenner.
Presten går mellom sine kirkegjester og spør dem: «Vádet punttan? Kash? Kash?.. Vásh!» Dødningene svarer: «Tsiri, tiri.. tsiri.» Gutten skjønner ikke et ord. Han ser bare at presten blir sint og han skjenner på dem, da han ikke får det rette svaret.
Gutten er veldig redd og han vet ikke hva han skal gjøre. Han er så redd at det svartner for øynene hans. Så ble det helt mørkt. Da kjenner han at det kommer noen og tar han i hånda og leier han ut. Og da han kom seg ut i frisk luft så så han at han var helt alene på kirkegården. Og han begynner å se igjen, men bare med det ene øyet.
Og det andre øyet hans ble aldri bra igjen. Han måtte leve som enøyd resten av sitt liv.
Det var prisen han måtte betale siden han hadde spottet presten i Bálojahka.