Utsatt for «den perfekte pedo»

Det er fredag ettermiddag, og noen ringer på døren. Mannen som står på trappa har kommet for å hente sju år gamle Jarle Holseter. Det passer bra for Jarles foreldre. Nå kan de voksne få drikke i fred. Jarle ser moren vinke farvel på trappen idet han og mannen kjører av sted i den gamle, røde bobla.

Moren og faren vet ikke hva som venter Jarle denne helgen. Men det vet Jarle.

– Det å ha en voksen manns pikk i munnen flere ganger om dagen og natten, det har jeg slitt veldig med i ettertid, sier han.

Han sitter som en bauta når han forteller. Hendene hviler i fanget, og han snakker med rolig og klar stemme. Den brister aldri. Men på innsiden er det uro.

For Jarle husker at han ikke kunne dra hjem. Der var det fest. Alkohol var synonymt med vold. Da var det bedre å være hos mannen som hentet ham. Han var aldri truende eller slem.

For mange av barna var huset hans nærmest et fristed. Men etter hvert skjedde det mye grusomt.

– Jeg skjønte jo at dette ikke var riktig. Men samtidig var jo mannen så snill, minnes Jarle.

Valget mellom to onder

Kanskje trodde faren til Jarle at det hjalp å låse barna inn i kjelleren. At de da ikke ville høre eller forstå. Men barna skrudde på intercomen, og fikk med seg lyden av slag, skrik og glass som knuste. Lyder som har satt sine spor.

Jarle husker kjelleren som en koselig plass som ble til et dårlig minne. For det var her, der lukten av røyk og fest hadde satt seg i veggene, de måtte sitte helt til det ble stille og døren ble låst opp. På gulvet lå moren, ofte ille tilredt. Noen ganger var det så ille at naboene måtte hente barna og passe dem.

Jarle var konstant redd, for faren var uberegnelig og aggressiv når han drakk.

– Jeg var livredd for min egen far. Jeg var så redd at jeg pissa i buksa.

Da Jarle var barn kjøpte faren en gård med mange dyr og et eget serveringssted. Der var det mye plass å boltre seg på for barna.

Men det var også her de ble fritt vilt.

For den gamle mannen kom stadig oftere innom farens serveringssted for å drikke.

Farens drikkekompis var en av bygdas store helter. Han forsynte de voksne med hjemmebrent, og var venn med alle. Han reiste på jakt over hele verden, og var en populær foredragsholder på barneskolen.

Han var også populær blant barna, og flere av dem dro ofte på besøk til ham.

– Alle så på denne mannen som veldig koselig og veldig spennende. Han var en god reklame for bygda.

Men etter hvert begynte overgrepene.

Som sjuåring ble Jarle skjenket full på brennevin og vist pornofilmer. Overgriperen forsøkte å få ham i rett stemning. Ofte sammen med andre barn, men også alene.

Lydene, luktene og smakene har han dratt med seg hele livet.

– Smaken av gammelmannspikk har med jevne mellomrom kommet, og den har fulgt meg hele livet. Det har satt seg. Jeg er veldig var for disse tingene i voksen alder.

Jarle ble utsatt for overgrep av mannen fra han var sju til han var ni år gammel. Det gikk i oralsex og forsøk på penetrering. Mannen kunne holde på i mange timer. Men da han var ferdig, fikk Jarle og de andre barna sove i fred.

Han er mannen Jarle beskriver som «den perfekte pedo».

• Derfor publiserer vi

«Den perfekte pedo»

Den gamle mannen jobbet hardt for å bli likt av alle. Han brukte svært mye tid på å innynde seg hos familiene til barna, hos lærere, politikere og presten. Men det viktigste var å bli likt av barna. Den gamle mannen var aldri slem eller sint. Han bearbeidet barna over tid, og spilte på deres tillit.

– Da vi var trygge på ham, så brukte han det til å få det han ville, sier Jarle.

Jarle vet at handlingene var bevisste, at mannen hadde en baktanke med det hele.

For først dekket han barnas behov. Så dekket han sine egne.

– De vet hva de holder på med. Dette er de drivende gode på. De opparbeider seg tillit hos alle. Og det fungerer jo.

Ifølge forsker Torbjørn Herlof Andersen er det mange som opplever snille overgripere.

Han sier overgriperne gir noe til offeret, de ser offeret, og de setter pris på offeret. Men det er også de som svikter.

– Flere overgrepsutsatte har fortalt at overgriperen gjorde mye godt, sier Herlof Andersen.

Raymond Lønberg, veileder ved Senter mot seksuelle overgrep i Agder, har behandlet overgrepsutsatte i flere år. Han ser det samme.

Han sier overgripere ofte er gode på å få den utsatte til å føle seg spesiell. De opptrer sympatisk, og de er gode på å knytte til seg barn. På den måten kan de oppleve at barna kommer til dem frivillig.

– Det er utrolig viktig å være snill slik at det opprettes tillit. Er det tillit, er det større tilgjengelighet, sier Lønberg.

I den lille bygda til Jarle var det flere barn som gikk tilbake.

(Artikkelen fortsetter under)

Den latterlige dommen

En dag i 1980 fortalte en av de andre guttene i bygda noe til sin mor. Han fortalte hva som egentlig foregikk hos den snille, gamle mannen.

Moren til Jarle ble også varslet, og hun ringte lensmannen. Da tok det slutt.

Da saken ble rullet opp, var det snakk om misbruk av mange barn, ifølge Jarle. De eldste nektet å snakke, det ble for flaut. Mannen ble til slutt dømt for misbruk av 11 barn.

Han satt 40 dager i varetekt mens etterforskningen pågikk. Det var også de eneste dagene mannen tilbrakte i fengsel. Seks måneder av fengselsstraffen var betinget, og boten var på 1000 kroner.

Jarle kaller dommen latterlig lav, og mye av ordlyden i dommen kan han ennå ikke forstå.

Dommen sa blant annet at:

Når Jarle hører dette på nytt, tar det lang tid før han snakker. Det er vanskelig.

– Hva skal man si til dette? Det forteller meg i hvert fall hvorfor jeg ble en utagerende bajas som har ruset meg og herjet og gitt faen, sier han.

Han sitter fortsatt som en bauta. Men så brister nesten stemmen.

– Samfunnet påførte oss barna en kjempeskam.

Den voldsomme skammen

Hvorfor gå tilbake til en overgriper og la seg misbruke gang etter gang?

Spørsmålet har tynget Jarle i alle år, men han mener det handlet om et umulig valg for en liten gutt.

Hjemme var det vold, rus og bråk. Det var en krigssone. På gården til mannen var det stille og rolig. Det var spennende. Men mannen var en overgriper.

Jarle foretrakk overgrep fremfor vold. Han visste hva som ville skje, men det var bare å få det unnagjort. For etterpå kunne han slappe av.

Men overgrepene ga et uskyldig barn en skyldfølelse som var tung å bære. Skammen har hengt over Jarle hele livet, og den har vært veldig ødeleggende.

– Det at man valgte å gå tilbake frivillig var ikke bra for et guttesinn. Det er “bad shit” å dra med seg det hele livet. Det er helt på trynet, sier han.

Men frykten for det andre var verre. Og han opplevde også farens vrede.

For da saken ble rullet opp, ble faren rasende.

– Hva er det du har stelt i stand nå, din jævelunge? Det var det han sa. Det var et jævla stort svik jeg har slitt med hele livet.

Så kom slaget. I ansiktet.

Et slag som påførte Jarle ytterligere skam. Et slag som førte til at all kjærlighet og respekt for hans egen far døde der og da. Faren valgte å ta parti med kompisen fremfor å lytte til sønnen.

– Det var verre enn alle år med overgrep, sier Jarle om det aller største sviket.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Sår som aldri vil gro

Farens reaksjon formet Jarle. Han ble en bajas av en sønn, som han selv kaller det. Men livet måtte forsette også etter dommen.

Da overgriperen ble anmeldt, fikk moren bank av faren. Og da dommen falt ble hun uglesett fordi hun hadde vært med på å anmelde mannen som var så godt likt. Hun orket ikke mer, og tok med seg barna til Sørlandet.

Livet var tøft, og Jarle måtte ta ansvar for hele familien.

Da moren døde for en tid tilbake, beklaget hun på dødsleiet. Hun beklaget at hun hadde vært en dårlig mor.

For Jarle var senskadene massive. Livet etter overgrepene handlet om rus, vold og et voldsomt sinne.

Da han var 37 år gammel måtte han gjøre noe, for da skulle han selv bli pappa.

– Jeg var en ubehandlet gutt selv, og så skulle jeg bli pappa. Jeg var vettskremt, sier Jarle.

Han beskriver trappa opp til støttesenteret i Kristiansand som den tyngste han har gått. Men der inne lå hjelpen. For Jarle er blant de heldige. Han har møtt dyktige folk i hjelpeapparatet, og terapien har gitt ham en forklaring.

– De klarte å pirke et hull. Og ut der kom det mye eder, galle og verk.

Han skjønte at han hadde reagert naturlig på unaturlige opplevelser. Da han forstod, ble han enda mer sint.

Kjæresten og den nyfødte sønnen måtte flytte, det ble for vanskelig. Jarle hadde nok med seg selv, han trengte hjelp av profesjonelle.

En sinnemestringsgruppe ble løsningen. Han ble pålagt å gå dit hver torsdag i et halvt år. Han var veldig skeptisk, uten grunn.

– Jeg ble der i halvannet år, helt til gruppen ble lagt ned. Jeg lærte utrolig mye om meg selv.

Overgriperen til Jarle døde kort tid etter at straffen var sonet.

Faren til Jarle døde i fjor. Han fikk aldri den forløsende samtalen med faren sin, og de ble aldri venner. Jarle var heller ikke i begravelsen.

I dag har Jarle et godt og nært forhold til sønnen sin, og han er god venn med ekskjæresten.

Han har kommet et stykke på vei, og sier han har et bra liv. Han sitter fortsatt som en bauta når han forteller.

Men på innsiden er det fortsatt uro. Det er sår der inne som kanskje aldri vil gro.

Kilder:

• Barn, vold og traumer - møter med unge i utsatte livssituasjoner, fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
• Rapportering fra sentrene mot incest og seksuelle overgrep 2015, Bufetat
• "Menn som forgriper seg på unge gutter", Thore Langfeldt. Publisert i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 2008.
• Vold og voldtekt i Norge (PDF)

• Forekomsten av seksuelle overgrep i et representativt befolkningsutvalg i Norge

• Childhood Victimization and Subsequent Adult Revictimization Assessed in a Nationally Representative Sample of Women and Men

• Seksualisert vold mot gutter og menn, Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin